Natur og Ungdom er Norges største miljøvernorgansiasjon for unge, med 5000 medlemmer og ca 40 lokallag over hele landet. Vi ble stiftet i 1967, og jobber for å verne om naturen, kutte utslipp, internasjonal klimasolidaritet og at unge skal bli hørt og tatt på alvor. 

Da jeg møtte i Sogn og Fjordane tingrett for ganske nøyaktig ett år siden fikk jeg en bot på 24.000 kroner for å ha aksjonert sivilt ulydig og hindret anleggsarbeidet på Engebø. Jeg har jobbet aktivt med denne saken siden 2015, da jeg var 14 år og besøkte Vevring og Førdefjorden for første gang, og NU har holdt på mye lengre enn det også.

Sammen med ildsjeler lokalt og i miljøbevegelsen for øvrig har jeg skrevet debattinnlegg, organisert fakkeltog, lobbet på alle verdens politikere, skrevet klager og høringssvar, samlet og spredd kunnskap om saken, sittet i møter med Nordic Mining, og aksjonert både lovlig og sivilt ulydig. Noe av det som har holdt motivasjonen oppe hos både meg og mange andre gjennom alle disse årene har vært at vi troen på at vi har rett – ikke bare moralsk og prinsipielt, men også rent rettslig. Det er derfor vi har brukt utallige timer på utallige høringssvar og klager.  

Men det har altså ikke ført fram. Likevel mente dommeren i Sogn og Fjordane tingrett at jeg fortsatt hadde en annen mulighet for å påvirke saken; jeg kunne ta det til retten. 

 Men det stemmer jo ikke – jeg som enkeltperson har ikke rett, tid eller penger til å ta denne saken til domstolene. Men Natur og Ungdom og Naturvernforbundet har tatt på seg den risikoen, og det ansvaret, fordi vi som organisasjoner har rettslig adgang.  

Denne saken medfører en betydelig økonomisk risiko for NU og NNV. Hittil har vi bare samlet inn 2/3 av midlene vi trenger. For første runde i retten. Vi håper selvsagt på medhold her i tingretten. Men skulle det bli slik at vi ønsker å anke dommen, er det ikke sikkert det er mulig for oss, rent økonomisk. Risikoen er så stor, når saksomkostninger akkumuleres og vi kan bli idømt statens i tillegg, og våre organisasjoner har et omfattende medlemstilbud å opprettholde, og mange saker å kjempe.  

Slik bør det ikke være. Når miljøorganisasjonene ofte er de eneste som kan ta miljøsaker til retten, burde ikke økonomien være det som setter en stopper for saken. 

Det er viktig at noen tør å gå rettens vei. Og det handler ikke om å ta politikken inn i rettssalene. Det er fordi forvaltningen gjør feil – igjen og igjen. Domstolene er ikke til pynt, de er til for å brukes, og det er ingen grunn til at klima- og miljøsaker skal ha en høyere terskel for å prøves enn andre type saker. Heller motsatt. For naturen kan ikke stå opp for seg selv. 

I 2021 kom sivilombudsmannen med en omfattende rapport, etter å ha undersøkt dispensasjonspraksisen rundt bygging i strandsonen i tre utvalgte kommuner. Sivilombudsmann Hanne Harlem sa følgende om rapporten: − Funnene er urovekkende, og gir grunn til å tvile på om kommunene har foretatt den vurderingen loven krever, og om kommunene har forstått loven korrekt. 

I sommer anmeldte økokrim tre kommuner for miljøkriminalitet, og i en fersk rapport slår de fast at Ulovlige naturinngrep og arealendringer har et betydelig omfang i Norge. Veldig få av disse blir pådømt.  

-og eksemplene er mange. Derfor er det så viktig at store saker som dette havner i domstolene. 

Vi gjør dette for den fantastiske Førdefjorden, men også for naturen generelt. Vi står i en naturkrise. Kommunene har planer for å bygge ned 85 mil strandsone. Det er like langt som å kjøre Oslo Brønnøysund. Sjømatnæringen skal mangedobles. Regjeringen vil åpne for storstilt gruvedrift på havbunnen. Ny industri skal etableres langs hele kysten for å opprettholde arbeidsplasser når olja fases ut.  

I regjeringens nye mineralstrategi er ambisjonen tydelig: Norge skal bygge verdens mest bærekraftige mineralnæring. Da mener jeg at vi med dette søksmålet gjør mineralnæringen en tjeneste. Hvis Norge skal bli et fyrtårn resten av verden kan se til, må standarden ligge langt høyere enn dette prosjektet.  

Da må reglene klargjøres, og rammeverket være på plass. Forvaltningen trenger flere styringsverktøy. Tydeligere lover. Naturen må få en tydeligere stemme i avveiningene som tas, fordi det er altfor lett å la hensynet til kortsiktig vinning overgå hensynet til langsiktig bevaring av vårt felles livsgrunnlag. 

Vi anfører at staten bryter utredningsplikten sin. Både ved å ikke utrede alternative driftsformer som gjør sjødeponiet unødvendig, men også mangelfulle utredninger av miljøkonsekvensene. Vi står i en brytningstid, der økosystemer kan kollapse og vippepunkter kan nås uten at vi helt vet hvor grensene går. og det er viktigere enn noen sinne at vi ikke bare gjør ting slik vi alltid har gjort, men stiller svært høye krav til hvilken kunnskap som må være på plass for ødeleggende tiltak tillates. 

Dette søksmålet er ikke et forsøk på å lage show eller finne opp ny juss. Jeg blir både håpefull og motivert av å lese forskrifter og lover, for reglene eksisterer jo. De må bare tydeliggjøres og følges.