Naturvernforbundet er Norges største og eldste demokratiske, medlemsbaserte og helhetlige miljøorganisasjon. Forbundet ble stiftet i 1914, har i dag 37.000 medlemmer, og over 100 fylkes- og lokallag over hele landet. Beslutningen om å gjennomføre dette søksmålet ble tatt av Landsstyret i juni 2022.  

Førdefjordsaken har engasjert organisasjonen i lang tid, fordi etableringen av et omfattende sjødeponi i en rik og ren fjord representerer et betydelig miljøinngrep. Som advokatene har dokumentert grundig, har vi jobbet med saken i over 15 år: ikke bare gjennom dokumenter, også med politisk arbeid, kreativitet, fester for fjorden og stor personlig lidelse for de mest berørte.  

Saken har også utviklet seg som en viktig eksempelsak for norsk forvaltning av gruvenæringen, som vi har grunn til å tro vil øke i omfang i tiden som kommer.  

Etter hvert har vi også sett at denne saken har viktige prinsipielle sider når det gjelder rollen til viktig miljøregelverk som Vanndirektivet for norske forhold. 

Vi hadde likevel aldri trodd at det skulle bli nødvendig å gå til retten for å stanse et prosjekt med så stor miljøskade. 

Som nasjonal miljøorganisasjon har Naturvernforbundet rettslig klageinteresse i miljøsaker. Dette er et privilegium vi setter høyt og har stor respekt for. Likevel bruker vi denne muligheten svært sjelden: Gjennom historien har Naturvernforbundet nasjonalt kun gått til sak to ganger tidligere: Alta 1980-82, og i en ulvesak sammen med flere andre i 2005. I klimasøksmålet var vi kun med som partshjelp i siste fase, og vi har hittil ikke deltatt i noen av rovdyrsakene siden 2005. Fylkeslaget i Oslo reiste nylig en sak om skogsbilveier i Sørmarka, og vant en omfattende innsynssak om miljøregistreringer i skog i 2010, men da var det vi som ble saksøkt. 

Grunnen til at vi bruker rettssystemet så sjelden, er at vi opplever rettssystemet som uoverkommelig dyrt. Ifølge Århuskonvensjonen plikter både Norge og andre parter til konvensjonen å legge til rette for uavhengig prøving av miljøsaker, uten at dette er uoverkommelig dyrt. Norge har rapportert at det koster 5000 kroner å prøve en miljøsak i retten. Vi vet det ikke stemmer, og denne saken har hittil kostet oss nesten tre millioner. Det er selvsagt mer enn mange andre saker, men også klimasøksmålet, ulvesakene, skogsbilveisaken og saken om felling av bjørnebinne i sommer kostet saksøkerne flere hundre tusen kroner og oppover.  

I tillegg til direkte sakskostnader, har vi i denne saken også vært nødt til å innhente sakkyndige utredninger, blant annet om partikkelspredning, mulighetene for tilbakefylling og markedspotensialet for gjenbruk av avgangsmassene. Dette er utredninger som forvaltningen eller tiltakshaver etter vårt syn i utgangspunktet burde vært forpliktet til å innhente som en del av sin utredningsplikt, men som vi også har måttet ta ansvar for.  

Til tross for betydelig giverglede fra mer enn 3500 enkeltpersoner, er dette søksmålet fortsatt bare 2/3 finansiert, og vil derfor kunne tære på Naturvernforbundets allerede svake egenkapital. Dersom vi også, som Staten krever, må dekke motpartens sakskostnader som takk for å reise denne viktige saken på fellesskapets vegne, er det opplagt at de høye kostnadene vil gi en betydelig avkjølende effekt for framtidig bruk av rettssystemet i miljøvernets tjeneste. 

Likevel har vi kraftsamlet om denne saken, som dermed føyer seg inn i en historisk grønn linje, fra Altasaken som stadfestet vår rettslige klageinteresse, til Førdefjorden som forhåpentligvis vil bidra til både renere fjorder og økt respekt for EUs miljøregler i Norge.  

Naturvernforbundet, NU og resten av miljøbevegelsen i Norge er ikke motstandere av gruvedrift i Norge. Vi anerkjenner behovet for en rekke mineraler, både til grønt skifte og andre formål i moderne samfunn. Vi jobber konstruktivt med en rekke aktører, og har støttet ambisjonene i regjeringens mineralstrategi. Men det er ingen unnskyldning for å tillate unødig miljøskade bare for å spare kostnader. 

Akkurat som for andre næringer, er det en forutsetning for utvikling av en bærekraftig mineralnæring at den får klare rammer og regler for hvordan driften skal gjennomføres, hva som skal utredes og i hvilken rekkefølge. Slik har vi som samfunn utviklet verdens mest miljøvennlige prosessindustri og mange andre næringer. Men mineralnæringen har aldri hatt slike rammer i Norge. Politisk frykt for at utviklere skulle trekke seg om de ikke fikk frie hender, har sammen med et virrvarr av regler og uklare prosesser gjort at ingen nye gruveprosjekter har blitt startet de siste 20 årene i Norge, og at de som foreligger er basert på utdaterte løsninger. 

I denne saken har det blitt gjennomført utallige utredninger fra tiltakshaverne for å vise at 90-tallets sjødeponi-skisser skulle kunne fungere på en akseptabel måte. Samtidig er det nesten ikke gjort noen seriøs innsats for å utforske hvordan man kan slippe å gjennomføre dette miljøovergrepet. Det er illustrerende at Nordic Minings egne anslag om avsetning for gruveavfallet fra 2009 aldri er blitt fulgt opp med reelle markedskontakter. 

Resultatet er at tillatelser er blitt gitt uten forankring i klare rettsregler i blant annet Vanndirektivet, Mineralavfallsdirektivet og konsekvensutredningsregelverket, og at vi må møte i retten for å rydde opp. Slik jeg ser det, gjør vi framtidens norske mineralnæring en stor tjeneste ved å løfte denne saken. 

Vanndirektivet finnes fordi Europas land er enige om at vann trenger særskilt beskyttelse. Norge var enig i dette, og tok direktivet inn i norsk lov. Da bør vi også anerkjenne at vann har sterkere rettsvern enn andre naturforekomster, nettopp reflektert ved at vurderingskriteriene for å kunne tillate å degradere en vannforekomst er strengere enn for andre områder under Forurensingsloven. I så måte er det påfallende at Staten ser ut til å mene at vurderingskriteriene etter Vanndirektivet og den mer generelle Forurensingsloven er akkurat like, selv om de nå vil akseptere å endre ordlyden. 

Mineralavfallsdirektivet finnes fordi Europas land er enige om at mineralavfall fra gruvevirksomhet representerer en særskilt utfordrende industriforurensning. Norge var enig i dette, og tok direktivet inn i norsk lov. Da bør også direktivets hovedgrep, som er å sette strenge prosessregler for hvordan mengden gruveavfall til deponi skal minimeres og helst elimineres gjennom design av mineralvirksomheten, respekteres også av norsk forvaltning. Og ettersom “svært store avfallsmengder” hele tiden har vært et hovedargument for sjødeponi, er det påfallende at reduksjoner til 10-30% av opprinnelige volumer på ingen måte skal få konsekvenser for vurderingen. 

Jeg forstår at Staten i denne saken har lagt stor vekt på at ESA har avvist flere av våre klager på enkeltvedtak knyttet til vannrammedirektivet og mineralavfallsdirektivet. Det bygger i hovedsak på vår misforståelse av ESAs rolle og handlingsrom: Deres terskel for å overprøve medlemsstater i enkeltsaker er svært høy, mens deres fokus er på regelverket i seg selv. Nettopp derfor er det viktigere at de har reist generelle saker mot Norge, som åpenbart fører til at Norge endrer regler og lovtekster. Det hadde nok vært en fordel for oss om vi hadde forstått dette tidligere. Jeg vil i denne sammenheng også nevne at ESA har en egen prosess overfor Norge om bruk av Forvaltningslovens 41, som de mener er i strid med EUs konsekvensutredningsregler, som krever at korrekt prosess er nødvendig for gyldig resultat. 

Min klare oppfatning er at klare regler for hva som skal utredes når, hvor viktig det er å beskytte vannforekomster, og at minimering av gruveavfall skulle vært et gjennomgående krav i alle deler av designet av gruveprosjektet, ville gjort at ikke dagens driftsopplegg for Engebøfjellet, med sjødeponi som grunnleggende prinsipp, aldri noen gang ville ha sett dagens lys. 

Jeg er derfor svært glad for at denne saken nå er i retten, og ser fram til klargjøring av at EUs viktige miljøregler, som Norge har inntatt gjennom Vanndirektivet og Mineralavfallsdirektivet, også skal gjelde i Norge.  

Tusen takk.