Rettssaken i Gulating lagmannsrett

Tirsdag 24. februar 

Tirsdagen var viet til gruveselskapets og statens innledningsforedrag.

Gruveselskapets innledning

Advokat Christian Poulsson begynte på gruveselskapets innledningsforedrag.  

Han innledet med å forklare at rutil som et statlig eid mineral allerede er forankret i den offentlige interessen, og at Engebø-forekomsten er en av de største i Europa. Ettersom rutil kan foredles til titanmetall, påsto han at hensynet til forsyningssikkerhet for rutil oppfyller prinsipielt sett vanndirektivets krav til «overriding public interest». Han trakk også frem at antall tonn gruveavfall som skal deponeres har blitt redusert, og at deponi-arealet blir ned mot en sjettedel av det som var opprinnelig planlagt, og han stilte derfor spørsmål ved om deponiet faktisk vil føre til en forringelse av vannforekomsten. 

Han avsluttet innledningen med å fortelle at gruveselskapet har investert over 4 mrd kroner i prosjektet, og at selv en midlertidig stans i prosjektet vil føre til en betydelig usikkerhet og risiko for ansatte, kunder og investorer. Advokat Poulsson fortsatte innlegget sitt med å fortelle mer detaljert om rutilforekomsten i Engebøfjellet, dens innhold og forvaltningens bidrag til realisering av prosjektet. 

Sjødeponi og tap av miljøkvalitet 

Advokat Marie Agerup Kildahl tok så over for å forklare hvorfor gruveselskapet mener at sjødeponi er det miljømessig beste deponi-alternativet for gruveprosjektet. Hun viste til Miljødirektoratets vurdering av et forbud mot sjødeponi fra 2019, og trakk frem punktene om at landdeponi ofte er dyrere, at rekolonisering som regel skjer raskere i sjø enn på land, og at Norge har egnede forhold for sjødeponi med dype fjorder. 

Videre fortalte advokat Poulsson om utviklingen av gruveprosjektet, inkludert investeringer, bygging av industrianlegg og oppstart av drift.  

Advokat Kildahl gikk så over til å redegjøre for tapet av miljøkvalitet som følge av tiltaket. Hun startet med å trekke frem utredelser gjort i forkant av, samt innholdet i Klima- og miljødepartementet (KLD) sitt vedtak om utslippstillatelse i 2015. Videre gikk hun gjennom forvaltningens senere vurderinger av tapt miljøkvalitet, deriblant oppdaterte utslippstillatelser. Hun trakk frem forvaltningens vurderinger om at sjødeponi er det miljømessig beste alternativet, at den økologiske tilstanden forringes utelukkende pga. fysiske endringer av bunnforholdene og tap av bunnfauna i den aktive delen av deponiområdet, og at det er usannsynlig med virkninger utenfor deponiområdet. Hun gikk også gjennom resultater fra rapporten «Miljøpåvirkning Sjødeponi» skrevet av Tor Jensen (Det Norske Veritas), som sier at det er primært bløtbunnfaunaen som påvirkes og at det er stor sannsynlighet for rask rekolonisering.  

Advokat Poulsson overtok stafettpinnen igjen og presenterte mengden avgangsmasser som skal deponeres. Han la frem at denne mengden allerede har blitt betraktelig redusert, at det òg er stilt krav i tillatelsene om at deponert avgangsmasse skal være så liten som mulig, og at deponiområdet utgjør en liten del av vannforekomsten, spesielt fra i dag og 6-12 måneder frem i tid. 

Allmenne interesser 

Etter lunsj gikk advokat Poulsson over til å snakke om vurderingen av allmenne interesser («overriding public interest»). Han trakk frem at tilgang til kritiske råmaterialer har blitt mye viktigere de siste 10 årene, og at hensynet til forsyningssikkerhet ikke er begrenset til titan som ferdig metall, men inkluderer også titanråstoff (som rutil). I tillegg viste han til at både tilgang til mineraler i Norge og Europa og hensynet til verdiskaping og sysselsetting blir vektlagt i utslippstillatelsen fra 2023 og den supplerende begrunnelsen i den kongelige resolusjonen fra mai 2025 (som respons på EFTA-domstolens tolkningsuttalelse).  

Gruveselskapets anførsler og påstand

Rettslige anførsler: 

Påstand: 

• Anken forkastes. 
• Miljøorganisasjonene dømmes til å erstatte sakskostnadene til gruveselskapet for tingretten og for lagmannsretten. 

Statens innledning

Mot slutten av dagen var det tid for statens innledningsforedrag, ved regjeringsadvokat Karen Mellingen. Hun starter med å påstå at miljøorganisasjonene i sin argumentasjon ser bort fra at fjorden overvåkes, at det er satt strenge vilkår i tillatelsene for deponering, og at det sannsynligvis ikke finnes mer miljøvennlig rutilproduksjon i verden. Videre påsto hun at deponeringen hittil og de neste 6-12 måneder ikke vil innebære «forringelse» etter vannforskriften eller «vesentlig skade» etter tvisteloven, og at en interesseavveining tilsier fortsatt drift.  

Advokat Mellingen gikk så over til å supplere gruveselskapets redegjøring av samfunnsnytten av prosjektet. Hun trakk frem sammenhengen mellom mineraltilgang og øvrig samfunnsnytte og vurderinger av fordelene ved gruveprosjektet fra 1990 til 2025. Hun avsluttet statens innlegg med å presentere prosjektets betydning for tilflytting lokalt og regionalt. 

Onsdag 25. februar

Denne dagen var det klart for parts- og vitneforklaringer.

Partsforklaring for gruveselskapet

Finn Ivar Marum, administrerende direktør for Nordic Mining og styreleder for Engebø Rutile and Garnet (ERG) var først ut. Han forklarte at gruven skal produsere rutil og granat, og at gruveselskapet har inngått to langsiktige forsyningsavtaler for rutil. Han fikk spørsmål om hvilken måte ERG kan bidra til EUs mål om forsyningssikkerhet, og svarte at de vi bidra til de første stegene i verdikjeden til titanmetall ved å utvinne rutil og få ut et høyverdig råmateriale for produksjon av metallet.  

Videre fortalte han om virksomheten, som består av cirka 125 ansatte. Mange av disse er fra lokalområdet, men det er også hentet inn kompetanse fra utlandet. Han redegjorde for utfordringer ved prosessanlegget som har ført til at det ble produsert og solgt en god del lavere andel rutil i 2025 enn planlagt. Han fortalte også at en midlertidig stans på ubestemt tid vil være direkte ødeleggende for selskapet. 

Mot slutten av forklaringen fikk Marum spørsmål om hvor stor andel av rutilen som er forventet å gå til titanmetall som kommer tilbake til Europa, hvor svaret var under 10 %. Det kom også frem at gruveselskapet ikke har noen garantier for hvor rutilen de selger til handelshuset Iwatani til slutt havner, da kunden står fritt til å selge videre til høystbydende, og staten har heller ikke satt noen krav til dette.

Vitneforklaring for gruveselskapet

Deretter var det tid for vitneforklaring fra Kenneth Nakken Angedal, som er tidligere daglig leder og nå styremedlem for Engebø Rutile and Garnet (ERG). Under forklaringen sin, viste han til egen rapport «Miljøpåverknad frå deponering av avgangsmasse» fra september 2025 og et nytt notat om sjøbunnen fra februar 2026. Han forklarte nærmere om arealberegningene om sjødeponiet, kunnskap om deponimassen og helningsgraden til deponiet. 

Sakkyndig vitne for miljøorganisasjonene

Etter en pause var det tid for at sakkyndig vitne Tina Kutti, forsker og marinbiolog i Havforskningsinstituttet, skulle forklare seg. Hun er spesialisert på bunnsamfunn og studerer deres struktur og funksjon, samt naturlig variasjon og effekter av menneskelig aktivitet.

Hun uttalte seg om Førdefjordens utforming og hvilke naturtyper og arter som finnes der. Hun forklarte at flere av artene er rødlistet og langlivete arter, som bambuskorall, og at flere av naturtypene har særlig forvaltningsrelevans. Det er blant annet fordi de bruker lang tid på å dannes og at de har en funksjon i økosystemet som øker diversiteten av andre arter. Hun forklarte hvordan det dannes unike sammensetninger av arter i ulike dyphavsbassenger.

Hun forklarte også hvordan rekolonisering fungerer, hvor hun blant annet trakk frem at det er forskjell på hvor raskt ulike arter etablerer seg på ny bunn, og at det finnes ulike faser av rekolonisering. Hun understreket at når en sjøbunn blir ødelagt, vil bunnsamfunnet aldri gå tilbake til sånn det var. Da snakker man heller om at man ønsker det skal gå tilbake til et «ekvilibriumssamfunn» med langlivede arter som graver dypt i sedimentene, og dette tar veldig lang tid.

Sakkyndig vitne for gruveselskapet

Etter lunsj var det Tor Jensen sin tur til å avgi forklaring. Han er marinbiolog og visepresident for Det Norske Veritas (DNV). Han har jobbet med oppdrag fra gruveselskapet siden 2015, og er ansvarlig for overvåkingen som har foregått siden 2022.

Han forklarte nærmere om overvåkingsprogrammet og gikk gjennom et notat om miljøpåvirkning på sjødeponi som han hadde utarbeidet i forbindelse med forhandlingen i Sogn og Fjordane tingrett, og et nyere notat fra februar i år.

Miljøorganisasjonenes sakkyndige vitne, Tina Kutti, var til stede under Jensens forklaring, og hadde noen kommentarer til Jensens uttalelser. Hun påpekte blant annet at funksjonen i et økosystem ikke drives av alle arter der, men av noen ekstremt viktige nøkkelarter, og at det er høyst usikkert at disse vil kunne erstattes av andre arter som utgjør samme funksjon.

Fortsettelse på statens innledningsforedrag

Etter vitneforklaringene, var det tid til at Karen Mellingen fra regjeringsadvokaten kunne gå gjennom siste punkt i statens innledningsforedrag som det ikke ble tid til på tirsdag.

Hun viste til at titanmetall er en kritisk råvare, og understreket at rutil er spesielt velegnet for foredling til titanmetall. Avslutningsvis leste hun opp deler av NGUs vitneforklaring fra forhandlingen i tingretten for å underbygge dette.

Torsdag 26. februar

Den fjerde og nest siste dagen av forhandlingen holdt miljøorganisasjonene og staten sine prosedyrer.

Miljøorganisasjonenes prosedyre

Advokat Asle Bjelland innledet miljøorganisasjonenes prosedyre og oppsummerte saken i et nøtteskall: Det ble gjort en feil i implementeringen av vannforskriften, feilen forplantet seg i vedtakene, og resulterte i at forvaltningen la til grunn en ren kost-nytte-vurdering hvor ingen tvingende allmenne hensyn inngikk. Han påpekte at det ikke er noe ekstraordinært i at forvaltningen fatter et feil vedtak, men det som er ekstraordinært i denne saken er statens motvilje, og etter hvert gruveselskapets, til å ta konsekvensene av det ugyldige vedtaket. I stedet for å tilbakekalle tillatelsene og eventuelt vurdere om det er grunnlag for å gi nye, kjempes det nå på det fjerde året i domstolene, og det introduseres nye faktiske forhold og reises prosessuelle innsigelser.

Domstolens reparasjonsplikt

Bjelland argumenterte for at det er et løpende brudd på EØS-avtalen å anvende en utslippstillatelse som er gitt i strid med vanndirektivet, og mente at nasjonale domstoler er pliktig til å eliminere virkningen av et slikt brudd.

Hovedkravet: Gruveselskapet har ikke rett til deponere

Bjelland brukte så en god del tid på å vise at det foreligger et hovedkrav, hvor han stadig henviste til EFTA-domstolens rådgivende uttalelse og Borgarting lagmannsretts dom. Hovedkravet er ett av tre vilkår som må være oppfylt for å gi midlertidig forføyning, og er i denne saken at gruveselskapet ikke har rett til å deponere gruveavfall.

Han forklarte først hvorfor tillatelsene må anses ugyldige:

• Domstolen skal ikke bygge på faktiske forhold som har oppstått etter vedtakstidspunktet for tillatelsene, og det er ikke nødvendig å vurdere konkrete miljøulemper når det gjelder hovedkravet (det er nok å konstatere at den økologiske tilstanden går fra god til dårlig i henhold til vanndirektivet).
• For å vurdere unntak til å forringe en vannforekomst, må en gjennom en totrinnsvurdering: Først må det identifiseres hensyn som er tilstrekkelig tungtveiende for å kvalifiseres som tvingende allmenne hensyn, og deretter skal kun kvalifiserte hensyn inngå i avveiningen mellom fordeler og ulemper. Bjelland understreket at det ikke er adgang til å legge sammen flere hensyn som hver for seg ikke kvalifiserer, og si at de til sammen kvalifiserer.
• Bjelland viste til at gruveselskapet, i motsetning til staten, ikke er enige i at den økologiske tilstanden i vannforekomsten vil gå fra god til dårlig. Gruveselskapet baserer dette på sin prognose om å deponere 26,5 millioner tonn i løpet av prosjektets levetid, altså en brøkdel av 170 millioner tonn som er tillatt i utslippstillatelsen. Han understreket at når det skal vurderes om forvaltningen kunne gi tillatelse, må tallet i tillatelsen ligge til grunn, og ikke selskapets prognose.
• Begrunnelsene for tillatelsene staten har gitt i vedtakene, nemlig forventede inntekter fra gruveprosjektet og sysselsetting og lokal bosetning, utgjør ikke tvingende allmenne hensyn.
• Det ikke er tilstrekkelig å komme med begrunnelser i etterkant av vedtaket, det må foreligge en detaljert og spesifisert analyse som må gjøres før vedtaket, og begrunnelsen må fremgå av tillatelsen. Forsyningshensynet er ikke nevnt i noen av vedtakene. Første gang det ble introdusert var så vidt i statens tilsvar til Oslo tingrett, og siden den gang har det kommet mer i fremgrunnen av statens (og gruveselskapets) argumentasjon, og særlig etter EFTA-domstolens uttalelse.
• Han påpekte at kravet om tvingende allmenne hensyn uansett ikke er oppfylt, fordi prosjektet er designet for inntekter og ikke forsyningssikkerhet. Det kan begrunnes med at hverken gruveselskapet eller staten har kontroll på hvor mye av rutilen som utvinnes faktisk vil anvendes til forsyningsbehovet.
• Gruveselskapets innrettelse ikke er til hinder for å si at vedtakene er ugyldige.
• Utslippstillatelsen kan ikke ratihaberes, slik staten mener de har gjort med en kongelig resolusjon fra mai 2025.

Bjelland avsluttet bolken om hovedkravet med å forklare at ugyldige tillatelser må bety at gruveselskapet ikke har rett til å deponere, fordi deponering av gruveavfall er forbudt uten utslippstillatelse.

Sikringsgrunn

Det andre kravet som må være oppfylt for at det kan gis midlertidig forføyning, er at det foreligger en sikringsgrunn. Miljøorganisasjonene påberoper for denne runden sikringsgrunn etter både bokstav a og b etter tvistelovens § 34-1 første ledd.

Advokat Bjelland sto for argumentasjonen når det gjelder bokstav a, som innebærer at sikring av kravet vil bli vesentlig vanskeliggjort uten en midlertidig forføyning. Han viste til at gruveselskapet har uttalt at de vil fortsette å deponere gruveavfall i Førdefjorden uavhengig av hvilken konklusjon Høyesterett kommer til i hovedsaken, og at dette vanskeliggjør samfunnets krav om at forurensningsforbudet overholdes.

Advokat Amund Noss tok over ordet, og argumenterte for at det foreligger en sikringsgrunn etter bokstav b, som vil si at det er nødvendig med en midlertidig forføyning for å avverge en vesentlig skade.

Han viste til dommen fra Sogn og Fjordane tingrett, som sa at deponering 6-12 måneder frem i tid ikke ville føre til vesentlig skade, og påpekte hva han mente var feil:

• Tingretten mener at terskelen for å konstatere sikringsgrunn er vesentlig høyere enn terskelen for forringelse etter vannforskriften. Dette kan ikke være riktig, for det vil bety at midlertidig forføyning ikke kan brukes til å hindre brudd på vanndirektivet.
• Tingrettens premiss om at det bare er «merskaden» som oppstår innenfor 6-12 måneder som skal vurderes er feil, blant annet fordi staten ikke vil bekrefte at gruveselskapets tillatelse vil trekkes tilbake hvis staten taper hovedsaken i Høyesterett.
• Tingretten legger til grunn at avgangsmassene som allerede har blitt deponert har ført til et «ikke ubetydelig arealbeslag» som er «irreversibelt», men kommer likevel til at et ytterligere arealbeslag som er over tre ganger så stort, ikke er en vesentlig skade. Dette resonnementet bygger på en for streng forståelse av vesentlighetskravet.
• Tingretten drøfter eller nevner ikke føre-var-prinsippet, til tross for flere usikkerhetsmomenter som knytter seg til blant annet partikkelspredningen av gruveavfallet, skadens varighet og konsekvensene for artene i området og økosystemet som helhet.
• Tingretten var enig med miljøorganisasjonene om at den nasjonale domstolen har en EØS-rettslig reparasjonsplikt. Advokat Noss reagerte på at tingretten fant at det i dette tilfellet ikke var mulig for domstolen å avhjelpe det løpende traktatbruddet fordi kravet til sikringsgrunn ikke var oppfylt.

Forholdsmessighetsvurdering

Etter lunsj fortsatte advokat Bjelland med det tredje punktet som må vurderes for en midlertidig forføyning, nemlig om det er et åpenbart misforhold mellom ulempene den saksøkte blir påført opp mot saksøkerens interesse.

Advokat Bjelland påpekte at lagmannsretten står fritt til å fastsette forføyningens innhold og virkningstidspunkt, viste til miljøorganisasjonenes prinsipale og subsidiære anførsler, og forklarte at retten har anledning til å velge en variant som ikke er uforholdsmessig fordi valg av forføyning og misforholdstesten påvirker hverandre.

Han understreket videre at misforholdet må være åpenbart, og argumenterte for at det ikke er tilfellet:

• Innrettelseshensyn har svært liten vekt i den EØS-rettslige reparasjonsplikten.
• Utslippstillatelsen er over 10 år, som i følge forurensningsloven gir staten adgang til å tilbakekalle eller endre tillatelsen.
• Gruveselskapets investeringer er i hovedsak gjort med kunnskap om at tillatelsen var påklaget, begjær omgjort eller brakt inn for domstolen.

Prinsipielle spørsmål

Advokat Noss gikk så inn på sakens mer prinsipielle sider. Han startet med å vise til den EØS-rettslige reparasjonsplikten som advokat Bjelland hadde presentert innledningsvis.

Han påpekte at Gulating lagmannsrett her skal ta stilling til en viktig prinsipiell avklaring når det gjelder hvorvidt den nasjonale domstolen har anledning til å reparere et EØS-rettslig pliktbrudd som forvaltningen ikke ønsker å reparere selv.

Deretter gikk han over til å snakke om sakskostnadene, og viste i den forbindelse med at søksmålets prinsipielle betydning er relevant for vurderingen av hvorvidt søksmålet er nødvendig. Han viste videre til Århuskonvensjonen artikkel 9, som blant annet sier at det ikke skal være avskrekkende dyrt å få prøvd miljøsaker for domstolen.

Han påpekte at miljøorganisasjonene har et legitimt og godt begrunnet søksmål for å fremme miljøinteresser, som kan ha stor betydning for andre saker uavhengig av om midlertidig forføyning gis eller ikke. Han mente at derfor bør miljøorganisasjonene fritas for sakskostnader.

Statens prosedyre

Dagen ble avsluttet med statens prosedyre ved regjeringsadvokat Karen Mellingen.

Hun innledet med å gå gjennom noen EØS-rettslige utgangspunkter. Hun mente at den nasjonale domstolen har begrenset kompetanse til å reparere brudd på EØS-forpliktelser, og påpekte at ratihabisjon er én måte å reparere brudd på.

Sikringsgrunn

Advokat Mellingen fokuserte på sikringsgrunn etter bokstav b, altså at en midlertidig forføyning må til for å hindre vesentlig skade. Hun påpekte at det er også er et poeng hvor inngripende forføyningen er overfor saksøkte.

Hun gjennomgikk en del av miljøorganisasjonenes anførte sikringsgrunner, og avviste at brudd på forurensningsloven eller den EØS-rettslige reparasjonsplikten kan utgjøre sikringsgrunner. Hun mente at deponering som fører til vesentlig skade kan oppfylle kravet om sikringsgrunn, men at miljøorganisasjonene ikke har sannsynliggjort dette. Det begrunnet hun med at miljøpåvirkningen de neste 6-12 månedene vil være svært begrenset sammenlignet med hva som kan oppstå ved deponering i 39 år.

Uforholdsmessighet

Advokat Mellingen mente det ikke er riktig at EØS-retten legger opp til begrensninger på forholdsmessighetsvurderingen. Hun argumenterte videre for at en forføyning vil være åpenbart uforholdsmessig. Hun mente blant annet at det er fare for at en forføyning kan føre til økt landrisiko fordi det vil være oppsiktsvekkende for internasjonale investorer hvis norske domstoler for første gang velger å stanse en bedrift som utnytter naturressurser i Norge.

Hovedkrav

Mellingen argumenterte videre for at tillatelsene er gyldige. Hun mente det er en saksbehandlingsfeil framfor materiell kompetansemangel når forvaltningen ikke har tatt med forsyningshensynet som en begrunnelse i vedtakene.

Hun snakket videre om vannforskriftens krav om at det skal foreligge en «overriding public interest» for å kunne gi tillatelse til å forringe en vannressurs. Hun mente at de økonomiske aspektene ved Engebøprosjektet tjener allmenhetens interesser i tillegg til de private. Når det gjaldt sysselsettingshensyn, mente hun at Borgating lagmannsrett har satt terskelen for høyt, fordi det vil bety at dette hensynet aldri kan begrunne forringelse av norske vannressurser i Norge. Hun forklarte også hvorfor hun mener vanndirektivet gir adgang til å legge sammen flere ikke-kvalifiserende hensyn til å utgjøre en «overriding public interest».

Advokat Mellingen avsluttet statens prosedyre med å argumentere for at dersom tillatelsene anses ugyldig, så betyr ikke det nødvendigvis at deponeringen blir ulovlig. Blant annet mente hun at ugyldighet ikke gir rettsvirkninger i seg selv, men kun et grunnlag til forvaltningen for å omgjøre tillatelsen.

Fredag 27. februar

Den siste rettsdagen startet med gruveselskapets prosedyre. Etter lunsj var det satt av tid til replikk og duplikk, sakskostnader og avslutning.  

Gruveselskapets prosedyre  

Hovedkravet er ikke sannsynliggjort 

Advokat Kildahl begynte gruveselskapet prosedyre med å påstå at hovedkravet fra miljøorganisasjonene ikke er sannsynliggjort. Hun redegjorde for gruveselskapet prinsipale anførsel om at utslippstillatelsen er gyldig fordi deponiet ikke vil føre til forringelse av vannforekomsten. Hun trakk frem at forvaltningen har vurdert dette i over 17 år gjennom flere utredninger, at det er enighet om at livet under deponimassene vil gå tapt, men at skadeomfanget er svært begrenset og at det er usannsynlig med irreversible forringelse av økosystemet ellers i fjorden.  I tillegg har mengden deponimasser, og dermed størrelsen på deponiområdet, blitt redusert siden den første utslippstillatelsen ble gitt, og at de forventede deponeringsmassene derfor ikke vil forringe vannforekomsten.  

Advokat Poulsson tok over for å argumentere for hvorfor det uansett foreligger en “overriding public interest”. Han viste til at tolkningsuttalelsene fra EFTA-domstolen ikke gir en uttømmende liste over hensyn, og at staten har en viss skjønnsmargin. Han trakk frem forsyningshensynet og at forstadier knyttet til prosessering av titanmetall ansees som strategisk av relevant EU-lovgivning. Hensyn til mineraltilgang i Europa er inkludert i den oppdaterte utslippstillatelsen fra 2023. Forvaltningen har uansett en anledning til å supplere og rette tidligere beslutninger, slik det ble gjort i den kongelige resolusjonen fra mai 2025.  

Advokat Poulsson påsto så at gruveselskapet uansett kan lovlig utøve sine rettigheter etter utslippstillatelsen frem til denne eventuelt trekkes tilbake av forvaltningen. Han mener at hvis tillatelsen er ugyldig, betyr ikke dette automatisk at deponeringen er ulovlig – da må man først ta stilling til om man med dagens forutsetninger er i brudd med vanndirektivet, og det er forvaltningen best egnet til å vurdere. Hvis lagmannsretten skal gjøre en slik vurdering, må den ta stilling til om terskelen for forringelse av hele vannforekomsten allerede nå er overskredet.  

Vilkåret om sikringsgrunn er ikke oppfylt 

Advokat Kildahl gikk over til å argumentere for at sikringsgrunnen ikke er oppfylt fordi deponeringen i det aktuelle tidsperspektivet ikke vil medføre “vesentlig skade”, og at den miljømessige nytteeffekten ved en forføyning vil være svært begrenset holdt opp mot de betydelige ulempene det vil medføre for gruveselskapet. Advokat Poulsson fortsatte med å redegjøre for at sikringsgrunnen heller ikke er oppfylt fordi fortsatt deponering medfører ikke at et senere forbud blir “vesentlig vanskeliggjort” ettersom det er mulig å stanse deponeringen dersom et forbud foreligger.   

Forholdsmessighet 

Advokat Thomas Farang tok over og argumenterte for at en midlertidig forføyning vil uansett være uforholdsmessig. Han fortalte at fra da utslippstillatelsen forelå i 2016, gikk det seks år til miljøorganisasjonene valgte å stevne staten, og at gruveselskapets investeringer og innrettelser derfor er klart beskyttelsesverdig. Videre viste han til en EU-dom der det ble konkludert at det ikke var rimelig å trekke tilbake en tillatelse to år etter at den ble gitt ettersom det hadde gått for lang tid. 

Til slutt trakk han frem at selv en midlertidig stans er en reell trussel mot gruveprosjektet, og at det også vil få negative konsekvenser for offentlige interesser med tanke på sysselsettings- og bosettingshensyn, og fordi det vil hindre levering på EUs ambisjon om mineralutvinning. 

Sakskostnader 

Advokat Kildahl avsluttet gruveselskapets prosedyre med å anføre at tingrettens sakskostnadsavgjørelse må oppheves. Hun argumenterte for at det er ingen tungtveiende grunner som gjør det rimelig å lempe miljøorganisasjonenes sakskostnadsansvar. Hun viste blant annet til at Århuskonvensjonen ikke er til hinder for domstolenes mulighet til å idømme “rimelige saksomkostninger i rettssaker”. 

Miljøorganisasjonenes replikk

Miljøorganisasjonene fikk mulighet til å svare på gruveselskapets og statens prosedyrer gjennom en replikk på 30 minutter.

Advokat Noss var først ute med å kommentere 2 punkter:

1 – Bildene gruveselskapet har vist av sjøbunnen og deponiets nåværende arealbeslag viser at det faktiske beslaget er større enn estimatet gruveselskapet har gitt, og gruveselskapet har ikke tatt hensyn til sjøbunnens helning i sine beregninger. Staten og gruveselskapet har generelt ikke tatt stort nok hensyn til føre-var-prinsippet.

2 – Når det gjelder forsyningssikkerhet, så er titanmineraler eksplisitt ikke kritiske ifølge EU sine lister, og Engebøprosjektet ville ikke blitt ansett som strategisk. Prosjektet har et profittperspektiv som handler om å uttømme ressursen raskt. I et strategisk samfunnsperspektiv ville det gi mer mening å legge opp til minst mulig sløsing av ressursen, og ta ned utvinningshastigheten til det som er nødvendig også med tanke på våre etterfølgere.

Så kommenterte advokat Bjelland 4 punkter:

1 – Innsigelsene motpartene har hatt når det gjelder sikringsgrunn etter bokstav a, har ingen substans. Miljøorganisasjonene har underbygget sitt resonnement med rettskilder, og det står like fast nå.

2 – Motpartens resonnement om at domstolene ikke kan bestemme at gruveselskapet ikke har rett til deponering som følge av ugyldighet betyr i realiteten: Domstolen kan aldri gi en midlertidig forføyning mot iverksettelse av offentlige vedtak som etter en prejudisiell vurdering anses som ugyldige. Det ville innebære å endre en langvarig og sikker praksis for domstolens kompetanse.

3 – I motsetning til hva gruveselskapet og staten hevder, er det ikke nødvendig å ta stilling til nøyaktig når en forringelse vil finne sted. Traktatbruddet er å gi en tillatelse som vil lede til forringelse.

4 – Argumentasjonen til gruveselskapet og staten legger opp til at det skal være opp til forvaltningen om gruveselskapet får lov til å deponere eller ikke, og til at dette ikke er noe domstolen skal prøve. Da står miljøorganisasjonene maktesløse. Bjelland minnet retten om at de har en vid mulighet til å formulere forføyningen, men understreket at den må fastslå et tidspunkt for når deponeringen skal stanses hvis det ikke avklares av forvaltningen. Han avsluttet med å trekke noen linjer til Fosen-saken, og uttrykket bekymring for at en seier for miljøorganisasjonene i hovedsaken i Høyesterett ikke vil få noen konsekvenser.

Gruveselskapet og statens duplikk

Så fikk gruveselskapet og staten mulighet til å svare på miljøorganisasjonenes replikk. Advokat for gruveselskapet, Christian Poulsson, var først ut og kommenterte fire punkter:

1 – Noss sin innsigelse på arealbeslaget er bagatellmessig fordi sjøbunnen blir mer flat lenger vekk fra utslippspunktet.

2 – Til Noss’ punkt 2: EUs lister over kritiske råvarer inneholder titanmetall, og da skal man regne med enhver substans i prosessert eller uprosessert form. Derfor er tilgangen på rutil noe EU ønsker å prioritere av sikkerhetspolitiske og geopolitiske årsaker.

3 – Poulsson la fram noen argumenter for at det ikke kan gis sikringsgrunn etter bokstav a.

4 – Miljøorganisasjonene misforstod gruveselskapets poeng da det ble vist til en EU-dom, og har ikke imøtegått hva som skjer med et ugyldig vedtak fram til det blir trukket tilbake av forvaltningen.

Så fikk advokat Karen Mellingen fra regjeringsadvokaten ordet. Hun kommenterte fem punkter:

1 – Mellingen stilte spørsmål ved hvilket krav som skal sikres når det gjelder sikringsgrunn, og mente det umulig kan gjelde kravet om ugyldighet. Og det er uansett ikke noe forbud å håndheve før vi har kommet til en forringelse. Hun kritiserte at miljøorganisasjonene ikke har sagt noe om når de mener forringelsen vil skje.

2 – Når det gjelder beregning av deponiets arealbeslag, mente hun det er helt riktig å ikke ta hensyn til underlagets helning.

3 – Hun kritiserte Havforskningsinstituttets vitnemål, og uttalte at funn av én rødlistet bambuskorall ikke kan føre til stans av all aktivitet i fjorden.

4 – Til Noss sin kommentar om generasjonsperspektiv, påpekte hun at det ikke er noe som tilsier at gruveprosjektet er ferdig om 40 år, fordi vi ennå ikke vet hva som finnes lenger inn i fjellet, og det vil vi bare finne ut hvis prosjektet ikke stanses nå.

5 – Til Bjellands bekymring om at tilliten til domstolene kan svekkes, ville hun forsikre retten om at staten vil respektere en dom fra høyesterett. Samtidig påpekte hun at det ikke er synonymt med en umiddelbar stans uten å forhåndsvarsle gruveselskapet, og at staten har antydet 6-9 måneder.

Sakskostnader

Deretter ble partenes sakskostnadsoppgaver lagt frem.

Miljøorganisasjonenes sakskostnadsoppgave ligger på omtrent 1,5 millioner kroner for lagmannsretten og 1,4 millioner kroner for tingretten. Motparten hadde ingen innvendinger.

Gruveselskapets sakskostnadsoppgave ligger på omtrent 3,8 millioner kroner for lagmannsretten og 4,7 millioner kroner for tingretten, det vil si 8,5 millioner kroner til sammen.

Dette hadde miljøorganisasjonenes advokater innvendinger til, og mente det er brukt unødvendig mange timer. De pekte også på at gruveselskapets sammenligning med sakskostnadene miljøorganisasjonene har hatt i «hovedsaken» ikke er treffende. Saken for Oslo tingrett var omfattende av flere grunner, EFTA-domstolens uttalelse forelå ikke da, og staten kjempet hardt for å hindre at saken skulle gå til EFTA-domstolen, noe som førte til økt ressursbruk.

Gruveselskapets advokat Thomas Farhang påpekte at miljøorganisasjonene også har hovedsaken som skal opp i Høyesterett, og det er usikkert om timer er ført på den saken eller forføyningssaken.

Avslutning

Lagdommer Arild Oma ga uttrykk for at dommerne skulle arbeide raskt og grundig med dommen, og at det nok ikke ville ta veldig lang tid, og hevet retten.