Rettssaken i Sogn og Fjordane tingrett

Tirsdag 14. oktober

Denne dagen var det gruveselskapets tur til å ha innledningsforedrag.  

Rettslige anførsler

Gruveselskapets advokat, Thomas S. Farhang, begynte med å gå gjennom gruveselskapets sentrale anførsler. Som miljøorganisasjonenes advokater, tok også han utgangspunkt i de tre vilkårene for forføyning i tvisteloven:

Hovedkravet: Miljøorganisasjonenes hovedkrav om at gruveselskapet ikke har rett til deponering er ikke sannsynliggjort. Anførslene:

• Gruveselskapet kan utnytte tillatelsen selv om den skulle være ansett som ugyldig. Staten måtte ha kallet tilbake eller suspendert tillatelsen for at de måtte ha stanset deponeringen.
• Deponeringen forringer ikke vannforekomsten og vannforskriftens § 12 er derfor ikke relevant.
• Det er uansett en overvekt av allmenne interesser («overriding public interest»).
• Tillatelsen kan ikke trekkes tilbake på grunn av gruveselskapets innrettelse (situasjon og investeringer).

Sikringsgrunn: Det foreligger ingen sikringsgrunn. Anførslene:

• Brudd på forurensningsloven og EØS-retten er ingen sikringsgrunn.
• Det er usannsynlig at deponering vil føre til vesentlig og varig miljøskade.

Forholdsmessighetsvurderingen: Det er begrensede konsekvenser for miljøet om deponeringen stanses i 6-12 måneder, mens det vil ha betydelige konsekvenser for gruveselskapet og staten.

Bakgrunn for begjæringen

Advokat Farhang fortsatte med å snakke om bakgrunnen for begjæringen. Han pekte på at miljøorganisasjonene har fulgt saken for forvaltningen i 15 år, men ikke tatt ut søksmål før i 2022, og kun mot staten og ikke gruveselskapet. Han gikk gjennom prosesshistorikken i søksmålet mot staten.

Om Engebøforekomsten og bakgrunnen for tiltaket

Advokat Farhang snakket om geologien og topografien i og ved Engebøfjellet. Han forklarte ulikheter og sammenhenger mellom titan, rutil, ilmenitt, malm og avgangsmasser. Han forklarte at forekomsten i Engebøfjellet ble først kartlagt på 1990-tallet, og at det offentlige siden den gang har arbeidet aktivt for å realisere prosjektet. Nordic Mining ble invitert inn i 2006 og kjøpte rettighetene. Farhang påpekte at det er den første norske gruven basert på statens mineraler på 40 år og at det tjener allmennhetens interesser.

Farhang uttalte seg deretter om den planlagte produksjonen og behovet for deponering.

Advokat Marie Agerup Kildahl tok over, og redegjorde for hvorfor gruveselskapet mener sjødeponi er det miljømessig beste alternativet på Engebø. Hun gikk gjennom fordeler og ulemper med sjødeponi og landdeponi og vurderingene som har blitt gjort av ulike deponiløsninger ved Engebø. Hun beskrev topografien i og rundt deponiområdet, og av faunaen på fjordbunnen, og hevdet at det kun er bunnlevende dyr som vil påvirkes direkte av deponeringen.

Nordic Minings prosjekt

Advokat Farhang var opptatt av selskapets innrettelse. Han gikk gjennom selskapets mange investeringer siden 2006 og mente at dette ikke hadde blitt vektlagt høyt nok i lagmannsrettens dom. Han forklarte hva det hadde kostet med bygging av industrianlegg og oppstart av drift.

Han understreket at miljøorganisasjonenes søksmål fra 2022 var mot staten og ikke gruveselskapet, og at gruveselskapet først ble brakt inn i domstolene for 6 uker siden.

Farhang fortalte at selskapet har brukt ca 1 milliard kroner på ulike feasibility-studier. I tillegg er det investert ytterligere ca 3. milliarder til bygging av gruveanlegget på Engebø.

I prosessen med å utvikle prosjektet oppdaget Nordic Mining at de kunne få et salgbart granat-produkt.

Farhang gikk gjennom selskapets ulike tall for avgangsmasser, eller gruveavfall til dumping i fjorden. I 2015 fikk selskapet tillatelse til å dumpe 250 millioner tonn. Utslippstillatelsen ble i senere redusert til 170 millioner tonn.

Slik prosjektet er nå, planlegges 26,5 millioner tonn deponert i Førdefjorden. Når selskapet er ferdig med den første fasen, vil deler av avgangsmassene bli fylt tilbake i hulrom som skapes av underjordsdriften.

Miljøkonsekvenser

Farhang hevdet at Førdefjorden ikke er et unikt fjordsystem, og at deponering av gruveavfall vil ha begrensede skadevirkninger. Han la vekt på at det vil skje en rekolonisering etter endt deponering, selv om det er andre arter som vil komme tilbake.

Advokat Marie Agerup Kildahl gikk nærmere inn på miljøskadene på fjorden, og anførte at det er lite sannsynlig med irreversible effekter på fjorden som helhet. Hun sa videre at sjødeponi ble vurdert som det miljømessig beste alternativet.

Agerup Kildahl kunne videre fortelle at det er 7 personer hos Nordic Mining som jobber med miljø, kontroll og overvåkning.

Hun sa videre at miljøkonsekvensene er grundig vurdert, og forvaltningen har gang på gang satt sitt godkjent-stempel på prosjektet, senest 23. mai 2025.

Advokat Farhang gikk videre med å forklare hvordan sjødeponiet fungerer. Et rør er ført ned mot sjøbunnen. Det er fleksibelt og kan flyttes til et nytt område når en kjegle med grueavfall er deponert. Røret skal maksimalt være femti meter over fjordbunnen. Avgangsmassen går gjennom et flokkeringsbasseng før den slippes ned i deponiet.

Allmenne interesser

Så tok Farhang opp spørsmålet om hva som skjer når konsesjonsperioden er over etter 39 års drift. Han påpekte at ressursen er større enn det som er søkt utvunnet, og gjorde det klart at det er aktuelt å fortsette utvinningen, hvis markedet etterspør mineralene.

Farhang tok opp spørsmålet om hvorvidt vannforskriften kommer til anvendelse. Han hevdet at den ikke gjør det og begrunnet det med en påstand om at deponeringen ikke har «water body scale-effect». Gruveselskapets prinsipale anførsel er at vannforskriften ikke kommer til anvendelse i denne saken.

Han brukte mye tid på å snakke om at produksjonen av mineraler er i allmennhetens interesse. Han henviste også til den geopolitiske situasjonen med krigen i Ukraina og handelskrigen med Kina.

Han hevdet at produksjonen av råmineraler til produksjon av titanmetall faller inn under EUs definisjon av strategiske råmineraler.

Påstand

Farhang leste til slutt opp saksøktes påstand om at retten skal avvise begjæringen om midlertidig forføyning og at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom dømmes til å betale saksomkostningene.

Onsdag 15. oktober

I dag var det klart for statens del av innledningsforedraget, samt vitne- og partsforklaringer fra gruveselskapet og staten.

Innledningsforedrag ved staten

Regjeringsadvokaten ved Karen Mellingen la frem statens del av innledningsforedraget. Hun åpnet med å fortelle at Engebø-prosjektet er et viktig mineralprosjekt som er forsvarlig utredet. Statens syn er at tillatelsene til sjødeponi fra 2016-2025 oppfyller vilkåret om at hensyn som ivaretas er av «overriding public interest», og at dette ble senest vurdert i den Kongelige resolusjonen fra mai i 2025. I likhet med gruveselskapet, mener staten at miljøorganisasjonenes hovedkrav og sikringsgrunn ikke er oppfylt.

Advokat Mellingen trakk frem det at hver tillatelse som gruveselskapet får, bidrar til å redusere risikoen for prosjektet. Det er viktig å sikre forutsigbarhet for selskapet. Selv om forurensningsloven § 18 åpner opp for å trekke tilbake en utslippstillatelse etter 10 år, brukes denne bestemmelsen først og fremst i forbindelse med endring av vilkår, og ikke til å snu 180 grader i en sak.  

Staten mener at lagmannsretten tar feil vedrørende at flere samfunnshensyn ikke kan kumuleres, og at retten har satt en for høy terskel til at sysselsettingshensyn kan vektlegges. I tillegg mener de at lagmannsretten stiller for høy grad til konkretisering av mineralbehov. Videre er de også uenige med lagmannsretten om at det er behov for å innhente ny informasjon på alle områder, f.eks. miljøkonsekvenser, grunnet de grundige vurderingene som er gjort tidligere, og mener at lagmannsretten ikke har satt seg inn i miljøinformasjonen som ligger til grunn i saken. Advokat Mellingen forklarte at staten mener at miljøvektingen av sjødeponiet som har blitt gjort, og som ble lagt frem i gårsdagens gjennomgang, er riktig og forsvarlig vurdert.

Etter en kort pause, fortsatte advokat Mellingen innledningsforedraget med å trekke frem samfunnsnytten av prosjektet. Hun startet med å peke på sammenhengen mellom hensynet til mineraltilgang og øvrig samfunnsnytte, og sa at på grunn av tungtveiende næringer, vil mineralutvinning som regel være av «overriding public interest», men hvert tilfelle må vurderes. Hun viste til gamle og nye mineralstrategier som forteller om viktigheten av verdiskapning ved mineralutvinning, og la frem ulike vurderinger som er gjort av fordelene ved Engebø-prosjektet fra ca. 1990 til 2025. Staten mener at vurderingene viser at prosjektet ikke kun vil gi private økonomiske fordeler, og henviser til Miljødirektoratets innstilling fra 2015 der inntekt for samfunnet ble presentert som dominerende nytteeffekt. Vurderingene trekker også frem viktigheten av tilførsel av rutil til det globale markedet, og at det er stor lokal oppslutning til prosjektet. Advokat Mellingen avsluttet statens del av innledningsforedraget med å redegjøre for prosjektets betydning for mineraltilgang i Europa.

Vitne- og partsforklaringer

Etter lunsj var det klart for vitne- og partsforklaringer. Første vitne fra gruveselskapet var Kenneth Nakken Angedal, daglig leder i Engebø Rutile and Garnet (ERG). Han startet forklaringen sin med å presentere selskapets notater om miljøpåvirkning fra deponering av avgangsmasser. Han fortalte at de har sju ansatte som jobber med miljøperspektiver av prosjektet, deriblant arbeid med prøveuttaking, målinger og myndighetskontakt. Han forklarte at de jobber med flere tiltak for å gjøre prosjektet mer bærekraftig, noe kundene deres også er opptatt av.

Neste vitne fra gruveselskapet var Tor Jensen, marinbiolog og visepresident ved Det Norske Veritas (DNV). Han forklarte innholdet i DNVs notat om miljøpåvirkning fra deponering med egne ord. Han fortalte at det har blitt gjort undersøkelser ved deponiområdet fra 2007 og frem til i dag. Disse undersøkelsene viser at det biologiske mangfoldet i deponiområdet ligner i stor grad på mangfoldet i resten av fjorden. Det ble så vist frem videoer av fjordbunnen 350 og 200 meter unna utslippspunktet, filmet i 2024 og 2025. Han fortalte at funksjonen til bløtbunnfaunaen i fjorden er veldig lik i hele fjorden, så med streng miljøovervåkning, ser han ikke hvordan 6-12 måneders deponering av gruveavfall vil ha særlig mye å si for bunnlivet. Han forklarte også at DNV har en avtale med ERG om miljøovervåking av deponiområdet.

Etter pausen var det klart for statens vitne, Henrik Schiellerup, avdelingsdirektør ved Norges geologiske undersøkelse. Han redegjorde for ulike typer titanmineraler, og forklarte at råstoffet rutil er et titanmineral som er mer egnet til produksjon av titanmetall enn f.eks. råstoffet ilmenitt.

Dagen ble avsluttet med partsforklaring ved Finn Ivar Marum, styreleder i Engebø Rutile and Garnet og daglig leder i Nordic Mining. Han fortalte om avtalen de har med det japanske selskapet Iwatani på salg av rutil, og at dette vil gå til produksjon av metall og til pigmentering. Deretter redegjorde han for noen av konsekvensene som kan ramme selskapet dersom den midlertidige forføyningen går gjennom, deriblant at driften ved anlegget må stanses.

Torsdag 16. oktober

Torsdag 16. oktober var det tid for miljøorganisasjonenes prosedyre.

Innledning

Advokat Amund Noss startet med å presentere noen sikre utgangspunkter: deponering krever tillatelse, det foreligger bare én utslippstillatelse, alle vedtakene knyttet til utslippstillatelsen er kjent ugyldige i Borgarting lagmannsrett, ERG var ikke part i saken, og dersom anken til Høyesterett blir nektet fremmet eller forkastet, har forvaltningen en plikt til å vurdere omgjøring. Videre forklarte han at vanndirektivet begrenser forvaltningens kompetanse til å tillate forringelse av vannressurser, og at de nasjonale domstolene skal kontrollere om forvaltningen overskrider sin kompetanse.

Advokat Noss fortsatte med å forklare hvordan hensynet til rutil har blitt mer og mer fremtredende fra statens og gruveselskapets side etter hvert som det har blitt klart at begrunnelsen i tillatelsen ikke er holdbar, og at saken handler nå angivelig om vestens sikkerhet og Norges troverdighet og konkurranseevne. Saken handler egentlig om at det har blitt gjort en feil (uriktig formulering) i vannforskriften, at denne feilen har forplantet seg i vedtakene ved at det ble gitt en utslippstillatelse begrunnet i fremtidige inntekter, og at EFTA-domstolen har avklart at dette ikke er et tvingende allment hensyn. Han argumenterte for at domstolen skal vurdere om forvaltningen hadde materiell kompetanse til å gi tillatelse da den ble gitt, og ikke bygge på faktiske forhold som har oppstått etter vedtakstidspunktet.

Advokat Noss avsluttet innledning med å legge frem aktuelle vilkår som burde vært lagt til grunn dersom rutil var et kritisk mineral og tillatelsen var begrunnet med forsyningshensyn. Staten og ERG er i utakt med EU og EØS-retten når det gjelder synet på behovet for ytterligere titanråstoff, behovet for å beskytte fjorden og den EØS-rettslige lojalitetsplikten.

Miljøorganisasjonenes hovedkrav

Videre gikk advokat Noss og advokat Asle Bjelland gjennom miljøorganisasjonenes hovedkrav.

1 – Tillatelsen kan prøves prejudisielt.

2 – Tillatelsen må (prejudisielt) anses ugyldig.

3 – Gruveselskapet har ikke rett til å deponere.

Advokat Bjelland redegjorde for grunnene til hvorfor tillatelsen må anses ugyldig, og la vekt på lagmannsrettens dom, at det er situasjonen på vedtakstidspunktet som må legges til grunn og at hensynene som ble utredet og beskrevet da, ikke kvalifiseres som tvingende allmenne hensyn. Han forklarte at det er bare de hensynene som kvalifiseres som «tvingende» som kan legges i vektskålen, og at ERGs og statens «kumulasjonssynspunkt» ikke er holdbart. Han argumenterte også mot ERGs påstand om at det ikke vil skje en forringelse fordi bare en brøkdel av tillatelsen vil bli benyttet – spørsmålet er om forvaltningen hadde materiell kompetanse til å gi tillatelsen, og dette må vurderes under forutsetning av at hele tillatelsen vil kunne bli brukt og ikke bero seg på stadig nye prognoser fra gruveselskapet om hvor stor del av tillatelsen som faktisk vil bli benyttet.

Etter lunsj redegjorde advokat Bjelland for hvorfor ERG ikke har rett til å deponere. Videre forklarte han at etter en ugyldighetsdom i Høyesterett, har staten plikt til å tilbakekalle den ugyldige tillatelsen (reparasjonsplikt). Hvorvidt staten i fremtiden vil gi en ny tillatelse beror bl.a. på om en ny begrunnelse oppfyller vilkåret i vannforskriften § 12 og fremtidige politiske vurderinger, og er ikke noe som kan forskutteres.

Sikringsgrunn

1 – Vesentlig brudd på forurensningsloven.

2 – Vesentlig miljøskade.

3 – EØS-rettslig reparasjonsplikt.

Advokat Noss fortsatte med å gå gjennom tre sikringsgrunner. Han begrunnet første sikringsgrunn i at deponering av avfall er forbudt uten tillatelse og at det er skjerpende omstendigheter når det er snakk om deponering av avfall i et område med rødlistede arter. Den andre sikringsgrunnen begrunnes i skader som vil oppstå i deponiområdet på kort sikt, deriblant ødeleggelse av bunnfauna. Den tredje sikringsgrunnen begrunnes i statens reparasjonsplikt som skal sikre at EØS-rettens bestemmelser får full virkning, og at domstolen skal oppfylle statens reparasjonsplikt «så langt det er mulig».

«Kan»-skjønnet og forholdsmessighetsvurdering

Advokat Bjelland overtok gjennomgangen. Han forklarte at «kan»-skjønnet til domstolen ikke kan benyttes når hovedkravet gjelder brudd på EØS-retten ettersom domstolen da plikter å reparere dette bruddet. Han sa også at en forføyning ikke vil være uforholdsmessig når saken gjelder brudd på EØS-retten ettersom da pålegges domstolen å tolke og anvende nasjonal rett i samsvar med EØS-retten, så langt som mulig, for å oppnå det resultat som følger av den relevante EØS-bestemmelsen.

Påstand

Dagen ble avsluttet med nedleggelse av miljøorganisasjonenes påstand:

1 – Engebø Rutile and Garnet AS forbys å deponere gruveavfall i Førdefjorden.

2 – Engbø og Rutile and Garnet AS og staten dømmes til å erstatte saksøkernes sakskostnader.

Fredag 17. oktober

Den siste dagen i rettssaken var holdt av til gruveselskapets og statens prosedyrer, replikk og duplikk.

Gruveselskapets prosedyre

Advokat Thomas S. Farhang innledet gruveselskapets prosedyre. Han mente at den reviderte utslippstillatelsen fra juni 2023 erstatter tidligere tillatelser, og viste til at forsyningshensynet er tatt opp i denne tillatelsen. Han forsvarte regjeringens grep om å beslutte en kongelig resolusjon i mai 2025 med oppdatert begrunnelse for utslippstillatelsen som ble gitt i 2016. Han mente retten kan bygge på fakta frem til juni 2023, og pekte på invasjonen av Ukraina, Kinas kontroll på verdikjedene og den pågående handelskrigen. Han undret seg over hva som haster i denne saken, og mente at miljøorganisasjonene har forbigått miljøspørsmålet ved å ikke oppkalle noen vitner eller partsforklaringer.

Advokat Farhang og advokat Kildahl gikk gjennom bevisførselen for tap av miljøkvalitet. Marie Agerup Kildahl viste til forvaltningens vurderinger og Jensens vitneforklaring, og mente at miljøulempene av deponeringen ikke gir grunnlag for å konstatere vesentlig skade. Advokat Farhang viste til Angedals vitneforklaring og påpekte at miljøpåvirkningen er avgrenset og lokal.

Farhang argumenterte for at hovedkravet om at gruveselskapet ikke har rett til deponering ikke er sannsynliggjort:

• Gruveselskapet kan benytte tillatelsen så lenge forvaltningen ikke har trukket den tilbake og Høyesterett ikke har avsagt dom i hovedsaken.
• Miljøkonsekvensene forringer ikke hele vannforekomsten «Førdefjorden Ytre», og vannforskriften er dermed ikke relevant.
• Det er uansett en overvekt av allmennhetens interesser.
• Dersom tillatelsen er ugyldig, er gruveselskapets innretning uansett til hinder for tilbaketrekking.
• Staten vil uansett reparere eventuelle ugyldighetsgrunner.

Farhang argumenterte for at det ikke foreligger noen sikringsgrunn:

• Lov og/eller traktatbrudd utgjør i seg selv ingen sikringsgrunn.
• Det er usannsynlig at deponering i 6-12 måneder vil føre til vesentlig og varig miljøskade.

Han argumenterte til slutt for at en forføyning vil være uforholdsmessig, og viste til Marums og Angedals vitneforklaringer.

Farhang avsluttet prosedyren med nedleggelse av gruveselskapets påstand:

1 – Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2 – Naturvernforbundet og Natur og Ungdom dømmes – én for alle og alle for én – til å erstatte sakskostnadene til Engebø Rutile and Garnet AS.

Statens prosedyre

Advokat Knut Klever Næss innledet statens prosedyre med å snakke om EØS-rettens betydning for kravet om midlertidig forføyning. Statens syn er at feilen i vedtaket om utslippstillatelse er reparert gjennom den kongelige resolusjonen fra mai 2025.

Klever Næss snakket om rammene for, formålet med og vilkårene for midlertidig forføyning, og mente at miljøorganisasjonene hevder at det holder å fremstille et hovedkrav.

Han argumenterte deretter for at det ikke er sannsynliggjort noen sikringsgrunn. Staten mener at brudd på forurensningsloven og reparasjonsplikt ikke kan utgjøre sikringsgrunner. At deponering vil føre til vesentlig miljøskade, kan utgjøre en sikringsgrunn, men det er ikke sannsynliggjort godt nok av miljøorganisasjonene.

Klever Næss argumenterte for at en midlertidig forføyning vil være åpenbart uforholdsmessig. Han avviste miljøorganisasjonenes påstand om at EØS-retten fører til at selskapets hensyn ikke skal vektlegges i stor grad.

Advokat Karen Mellingen argumenterte til slutt for at miljøorganisasjonene ikke har sannsynliggjort noe hovedkrav. Staten mener de økonomiske fordelene med prosjektet er av allmenne interesser og ikke bare private, og at det må være mulig å kumulere flere fordeler til å utgjøre en «overriding public interest».

Replikk

Så fikk miljøorganisasjonene mulighet til å svare på gruveselskapets og statens prosedyrer gjennom en replikk på 20 minutter.

Advokat Bjelland var først ute med å kommentere 5 punkter:

1 – Staten hevder at den EØS-rettslige reparasjonsplikten ikke har noe å si for forholdsmessighetsvurderingen. Dette er miljøorganisasjonene uenig i.

2 – Bjelland viste til gruveselskapets disposisjon for prosedyre side 17, og klargjorde at det er hovedkravet i denne saken som skal sikres, ikke kravet mot staten. Hovedkravet er at gruveselskapet ikke har rett til å deponere, og påstandsgrunnlaget er at utslippstillatelsen er ugyldig.

3 – Bjelland viste til statens disposisjon for prosedyre side 8, og mente at statens tolkning av vanndirektivet og vannforskriften § 12 er basert på saker som ikke reiser samme type spørsmål som i vår sak.

4 – Statens kumulasjonsargument holder ikke (side 10 i statens prosedyre). Vanndirektivets formuleringer tilsier at det kan foreligge flere tvingende allmenne hensyn, men man kan ikke legge sammen alminnelige hensyn for at det skal utgjøre et tvingende allment hensyn.

5 – Bjelland viste til statens påstand om at feilen er reparert ved den kongelige resolusjonen mai 2025, og påpekte at det må foreligge en spesifikk analyse av et tvingende allment hensyn som er vurdert og begrunnet i vedtaket. Det forelå og foreligger ikke, og vedtakene er ugyldige.

Så kommenterte advokat Noss på 4 punkter:

1 – Både gruveselskapet og staten prøver å få saken til å handle om forsyningssikkerhet. Gruveselskapet ved å hevde at det er vedtaket av juni 2023 som er utslippstillatelsen. Dette er ikke riktig, det var kun en justering av et enkeltvilkår i opprinnelig tillatelse fra 2015. Staten fremhever den kongelige resolusjonen fra mai 2025. Denne er ikke engang et vedtak, bare en sammenfatning av statens argumentasjon.

2 – Noss påpekte at gruveselskapets beregninger av deponeringens arealbeslag er best case, og at det i praksis kan dekke et mye større areal. Han kritiserte også at staten og gruveselskapet viser til de endrede forholdene siden 2015 når det gjelder forsyningshensynet, uten å samtidig ta hensyn til den økte belastningen på fjordene våre, som påvirkning fra oppdrett og global oppvarming, og villaksens status på rødlista.

3 – Advokat Noss stusset over at statens vitne, Schiellerup, ikke ville kommentere EUs vurderinger om at titanråstoff har lav forsyningsrisiko og ikke er oppført som et kritisk mineral.

4 – Noss anerkjente at konsekvensene for de ansatte i selskapet kan være dramatisk, men påpekte at det heldigvis er lav arbeidsledighet i regionen hvor det konkurreres om arbeidskraften. Selskapet og eierne vil tape penger, men samfunnsinteresser avhenger ikke av selskapets skjebne slik som staten hevder. Rutilen ligger fortsatt i fjellet, og det finnes et konkret gruveselskap som ønsker å utvinne den uten sjødeponi og landdeponi. Hvis forsyningshensynet er viktig, kan produksjonen trappes ned.

Duplikk

Gruveselskapet og staten skulle så svare på miljøorganisasjonenes replikk.

Advokat Farhang svarte først på Noss’ kommentar om arealbeslaget til deponiet. Han mente miljøorganisasjonene ikke har ført noe bevis for påstanden.

Deretter svarte han på Bjellands andre kommentar, og mente at hovedkravet ikke er oppfylt fordi det prejudisielt ikke hefter noen feil ved tillatelsen.

Farhang avsluttet sin duplikk med å påpeke at sikringsgrunnen må tilpasses til den enkelte sak, og vurderes i forhold til hvor inngripende det vil være overfor saksøkte. Han understreket at det ligger 30 års arbeid og 4 milliarder bak prosjektet og at 125 menneskers arbeid står på spill.

Advokat Mellingen påpekte at staten er uenig med miljøorganisasjonene om at vannforskriften krever en skriftlig begrunnelse og detaljert og konkret analyse for tvingende allmenne hensyn.

Avslutning

Dagen ble avsluttet med at partene ga kommentarer til sakskostnadsoppgavene.

Advokat Noss meddelte to innvendinger til gruveselskapets sakskostnadsoppgave:

1 – Miljøorganisasjonene mener det har blitt lagt opp unødvendig omfattende og med unødvendig mye bevisførsel, noe som ble advart om på forhånd.

2 – Domstolen må ta hensyn til Århuskonvensjonen, og dens formål om at det ikke skal være uoverkommelig dyrt å ta miljøsaker til retten.

Advokat Farhang svarte at utfallet av forføyningssaken bestemmer liv eller død for selskapet, og at det er voldsomt mye materiale å sette seg inn i på kort tid. Når det gjelder Århuskonvensjonen, hadde han respekt for at miljøorganisasjonene tar på seg denne typen saker, men reagerte på at begjæringen ble rettet mot gruveselskapet midt i en pågående rettssak mot staten og midt i en valgkamp.

Dommerfullmektig Marianne Holmen estimerte at dommen vil bli avsagt innen 10. november, og avsluttet rettssaken.