Rettsaken i Borgarting lagmannsrett

Tirsdag 10. juni

Sal K31 i Borgarting lagmannsrett var fylt opp klokken 09.00 da den tre dager lange ankebehandlingen av Fjordsøksmålet hadde sin første rettsdag. Lagdommer Henrik Westborg Smiseth innledet rettssaken og redegjorde kort for sakens innhold og aktører. Med seg har han lagdommer Kristel Heyerdahl og tingrettsdommer Linda Stenersen.  

Resten av dagen var viet til miljøorganisasjonenes innledningsforedrag. Advokat Amund Noss fra CMS Kluge ga først et overblikk over miljøorganisasjonenes syn på saken. Han forklarte at formålet med Fjordsøksmålet er å hindre dumping av 170 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden, samt avklare vanndirektivets betydning for norsk miljørett. Han presiserte også at vi fortsatt mener at dumpingen vil gi enda mer alvorlige konsekvenser for naturen enn det som sies av staten, og at det finnes en bedre driftsform uten sjødeponi som skulle vært utredet og pålagt. Men at disse spørsmålene har vi tatt ut av ankesaken fordi vi ville begrense til det mest prinsipielle (tolkningen av formuleringen «overriding public interest»), begrense sakskostnader og fordi det ville øke sjansene for å få forelagt saken for EFTA-domstolen.  

Deretter gikk han gjennom relevante regler for saken. Han startet med en gjennomgang av forurensningsloven og mineralloven, hvor han påpekte at tillatelse til mineralvirksomhet og utslipp kan gis etter en kost-nyttevurdering, og at miljøforvaltningen kan bruke fritt skjønn til å avgjøre om tillatelsen skal gis, og med hvilke vilkår. Så gikk han inn på EUs vanndirektiv artikkel 4 (7) c og gjennomføringen av denne i norsk rett gjennom vannforskriften § 12, som handler om hvilke vilkår som må være oppfylt for å kunne tillate forringelse av en vannressurs. Han påpekte at vannforskriften § 12 fungerer som en materiell begrensning i kompetansen forvaltningen ellers har i sektorregelverket. Han understreket at oversettelsen av direktivet til vannforskriften er misvisende, da begrepet «overriding public interest» har blitt oversatt til «samfunnsnytte». En bedre oversettelse, som EFTA-domstolen har foreslått, er «tvingende allmenne hensyn».  

Videre hadde han en kronologisk gjennomgang av forvaltningsbehandlingen av saken siden gruveselskapet søkte om utslippstillatelse i 2008. Han gikk så gjennom hvilke hensyn som ble lagt mest vekt i tillatelsene, som gjennomgående har vært hovedsakelig inntekter, men også sysselsetting og lokal bosetning. 

Deretter presenterte Noss noen hovedpunkter fra tingrettens dom og forklarte hvorfor miljøorganisasjonene mener at dommen er feil. Han understreket at tingretten tolket unntaksvilkåret og «overriding public interest» uriktig ved at retten la til grunn at hensynet til forventede inntekter og ordinære sysselsettingsvirkninger er tvingende allmenne hensyn. Han gikk så videre med å presentere EFTA-domstolens tolkningsuttalelse, som fastslår nettopp at forventede inntekter og ordinære sysselsettingsvirkninger ikke er tvingende allmenne hensyn. Tolkningsuttalelsen fastslår også at de allmenne hensynene må være tilstrekkelig «tungtveiende» til å kunne kvalifiseres som «tvingende», og at bare kvalifiserte allmenne hensyn kan inngå i avveiningen mot skadevirkningene på vannforekomsten. 

Noss avsluttet sin del av innledningsforedraget ved å kommentere statens argumentasjon om at hensyn til sysselsetting i området og behov for mineraler og forsyningssikkerhet er hensyn som utgjør «overriding public interest». Han viste til EFTA-domstolens tolkningsuttalelse som sier at sysselsettingsvirkninger kun kan være tvingene allmenne hensyn dersom området opplever «betydelig fraflytting og sosial nød», og la frem statistikk som viser at området de siste årene har hatt en positiv befolkningsutvikling, lav arbeidsledighet og et inntektsnivå som er høyere enn gjennomsnittet i Norge. Når det gjelder behov for mineraler og forsyningssikkerhet, viste han til EUs liste over kritiske mineraler. Titanmineraler (som rutil) har aldri blitt klassifisert som en kritisk råvare ettersom forsyningsrisikoen anses som lav. Titanmetall ble oppført på EUs liste i 2020 fordi EU ikke har kapasitet til å foredle titanmineraler til titanmetall. 

Advokat Asle Bjelland fra CMS Kluge tok over og gikk gjennom de rettslige anførslene. Han innledet med å påpeke at saken nå står svært annerledes enn den gjorde i tingretten, og begrunnet dette med særlig tre hendelser i år: Den 5. mars kom EFTA-domstolen med sin tolkningsuttalelse. Den 7. april kom staten med en helt ny prinsipal anførsel, om at vanndirektivet ikke var gjeldende for denne saken fordi det ikke forelå en vannforvaltningsplan for Førdefjorden på vedtakstidspunktet for utslippstillatelsen i 2016. Den 23. mai kom staten med en ny begrunnelse for vedtaket for utslippstillatelse gjennom en beslutning i Kongen i statsråd. Senere samme dag kom regjeringsadvokaten med et prosesskriv om at det nå er den nye begrunnelsen som er gjeldende og at miljøorganisasjonene ikke lenger har rettslige interesse i å få prøvd utslippstillatelsen ugyldig.  

De rettslige anførslene til miljøorganisasjonene vil bli gjennomgått ytterligere under prosedyren på torsdag, og er som følger: 

• Vilkåret i vannforskriften § 12 må være oppfylt. 
• Vannforskriften § 12 må tolkes i samsvar med vanndirektivet og EFTA-domstolens tolkningsuttalelse. 
• Tillatelsen kan ikke begrunnes med de hensynene som er vektlagt i tillatelsen. 
• Tillatelsen kan ikke opprettholdes med nye etterfølgende begrunnelser.  
• Lagmannsretten bør uansett ikke ta stilling til den nye begrunnelsen. 
• Utslippstillatelsen kan ikke ratihaberes. 
• Det er uansett ikke dokumentert at behovet for mineraler og forsyningssikkerhet oppfyller vilkåret i vannforskriften § 12. 
• Miljøorganisasjonene har fortsatt rettslig interesse i å få dom for at vedtakene er ugyldige. 

På slutten av dagen holdt Truls Gulowsen, leder i Naturvernforbundet, og Sigrid Hoddevik Losnegård, leder i Natur og Ungdom, hver sin partsforklaring på vegne av miljøorganisasjonene. I partsforklaringene redegjorde de for organisasjonenes formål, i tillegg til å forklare at tingretten tolket organisasjonenes årsregnskap feil da retten fastslo at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom hadde råd til å betale 1,4 millioner kroner i saksomkostninger. Gulowsen redegjorde også for hvorfor dette er en sak av prinsipiell betydning.

Onsdag 11. juni

På rettens andre dag var det statens tur til å holde sitt innledningsforedrag. Regjeringsadvokat Asgeir Nygård åpnet med å snakke om Engebøprosjektets samfunnsmessige betydning. Han trakk frem at prosjektet er sterkt ønsket politisk, og at det vil bidra til økt sysselsetting og samfunnsbygging lokalt og regionalt med lang tidshorisont. Han pekte på den geopolitiske spenningen og regjeringens mineralstrategi, og at prosjektet ville gi økonomiske fordeler. Han presiserte at opplegget er å gi lagmannsretten det den trenger for å konkludere med at Engebøprosjektet er lovlig, og at det prosessuelle kommer i bakgrunnen.  

Han hadde deretter en kort gjennomgang av Engebøprosjektets utvikling siden 2008, hvor han blant annet påpekte at prosjektet nå har avtaler for rutil med det japanske selskapet Iwatani Coporation og et ukjent europeisk selskap.  

Deretter brukte Nygård en del tid på å snakke om vurderinger som handler om «overriding public interest» (OPI). Han viste til enigheten mellom partene når det gjelder at forurensningsloven og mineralloven innebærer avveining etter fritt skjønn, mens vurderingen etter vannforskriften § 12 (som handler om OPI) er underlagt full domstolsprøving. Han argumenterte for at vannforskriften § 12 dermed fungerer som en rettslig ramme for det frie skjønnet, som staten mener var oppfylt da vedtakene ble gjort, og at den i alle fall var oppfylt i 2025 etter den siste beslutningen i Kongen i statsråd fra 23. mai. 

Han viste til EFTAs tolkningsuttalelse hvor han blant annet påstod at «betydelig fraflytting og sosial nød» må forstås som eksempler. Han stilte også spørsmål ved EFTA-domstolens uttalelser når det gjelder tilgang på mineraler, og viste til at EU er avhengig av globale verdikjeder og ikke har noen egen prosesseringskapasitet.  

Videre påpekte han at det er miljøkonsekvensene av sjødeponiet som er relevant i denne saken, så langt den fører til forringelse av vannforekomsten Førdefjorden ytre. Han understreket at det kun er den økologiske tilstanden som vil forringes, ikke den kjemiske. Han erkjente at bunnfaunaen vil forsvinne under deponeringen, men påpekte at det innen 10 år etter endt dumping vil etableres et annerledes, men sannsynligvis like rikt, bunnsamfunn.  

Han forklarte så at det ikke forelå noen godkjent vannforvaltningsplan for Førdefjorden ytre da utslippstillatelsen ble gitt i 2016, og mente derfor at vanndirektivet artikkel 4 (7) ikke var direkte gjeldende på vedtakstidspunktet. 

Advokat Nygård gikk så over til å snakke om rutil og titan. Han forklarte at rutil (titandioksid) er den viktigste kilden til produksjon av titanmetall, og at rutil må gå via tredjeland for at EU skal få tilgang til titanmetall. Grunnen er at EU ikke har noen nåværende mulighet til prosessering av titanmetall. Han understreket at Japan produserer titanmetall og at EU er Japans andre største eksportpartner.  

Videre gikk han gjennom statens argumentasjon i beslutningen som ble fattet i Kongen i statsråd 23. mai 2025, og la særlig vekt på hensynet til mineraltilgang. Han gikk deretter tilbake til begrunnelsen som står i utslippstillatelsen fra 2016, og mente at begrunnelsen må ses i lys av 2015-vedtaket fra KLD, Miljødirektoratets anbefaling, godkjenning av reguleringsplan, samt saksdokumenter knyttet til utslipps- og reguleringssaken. Han brukte betydelig med tid på å vise eksempler på hvor mineralene og sysselsetting har blitt nevnt i ulike dokumenter.  

Nygård avsluttet sin del av innledningsforedraget med en kort gjennomgang av vedtak etter 2016, hvor han blant annet påpekte at miljøorganisasjonene har benyttet høringsprosesser i justering av utslippstillatelsen til omkamper for miljøkonsekvenser, men at forvaltningen ikke har kunnet gjøre noen ny helhetlig vurdering. 

Etter lunsj var det regjeringsadvokat Karen Mellingen sin tur til å fortsette statens innlegg. Hun innledet med å si at titan er et statlig mineral som skal forvaltes etter fellesskapets beste, og at det derfor trengs et bredt og langsiktig perspektiv når man skal vurdere hva som er samfunnsnyttig. 

Videre presenterte hun øvrige samfunnsnyttevirkninger av Engebøprosjektet. Hun starter med å vise til kunnskapsgrunnlaget for Miljødirektoratets anbefaling i 2015 og Direktoratet for mineralforvaltning sitt vedtak om driftskonsesjon i 2020. Hun mente at det ikke har skjedd noen endringer i kunnskapsgrunnlaget om samfunnsnytten for de senere avgjørelsene. 

Advokat Mellingen redegjorde så for kommunene som er mest påvirket av gruveprosjektet. Hun viste til rapporter og statistikk som fortalte at tidligere Naustdal kommune vil ha en jevn, men aldrende befolkning, og at prosjektet vil være positivt for bosettingen i området. Deretter forklarte hun hvordan inntekter fra prosjektet vil være av samfunnsmessig betydning, og at det vil føre til økt sysselsetting og næringsutvikling i lokalsamfunnet og regionen. 

Vitneforklaringer

Den siste timen ble brukt på vitneforklaringer fra statens vitner.  

Finn Ivar Marum, direktør i Nordic Mining, var statens først vitne. Han startet med å kort oppsummere historien til Engebøforekomsten og Nordic Mining. Videre fortalte han at anlegget for øyeblikket kun produserer granat, og at det har blitt gjennomført testproduksjon med rutil. Første kommersielle båtlast av rutil er utsatt fra 2. til 3. kvartal i år. Han redegjorde så for Nordic Minings kunder: Granat-forekomsten skal selges til det amerikanske selskapet Barton Group, mens rutil-forekomsten skal selges til et japansk selskap, Iwatani Corporation, og en europeisk aktør. Han fortalte at den europeiske aktøren er en pigmentprodusent, men navnet på kunden er ikke offentlig.  

Marum ble spurt om konkurranseforholdet til selskapet Titania som produserer titanråstoffet ilmenitt, og svarte at man trenger både rutil og ilmenitt ettersom de komplimenterer hverandre i produksjon av titanmetall. Til slutt fortalte han at deponiområdet og andre miljøinngrep monitoreres av egne ansatte, og at selskapet ser på muligheten for alternativ bruk av restmassene. 

Deretter var det vitneforklaring fra Harald Sørby, seksjonsleder i Miljødirektoratet. Han startet med å fortelle om sin bakgrunn og hva industriseksjonen i Miljødirektoratet jobber med. Videre fortalte han at det har blitt utført svært grundige utredninger i området og at ingen andre deponiløsninger var vesentlig bedre enn sjødeponi i Førdefjorden. Han forklarte at sjødeponi er en mulighet i Norge fordi vi har terskelfjorder og at vurderingen er at det er miljømessig forsvarlig. Vannforskriften var en sentral del av denne vurderingen. Han fortalte at direktoratet ville sagt nei til utslippstillatelsen om de kun hadde sett på miljøkonsekvensene, men at de fikk beskjed om å også se på de samfunnsøkonomiske effektene av prosjektet.  

På spørsmål fra saksøkernes advokater, svarte Sørby at Miljødirektoratet ikke har gitt Klima- og miljødepartementet noen innstilling på eller rettslig vurdering av EFTA-domstolens tolkningsuttalelse. Han var ikke kjent med om hvorvidt det finnes en liste over kunnskapsgrunnlaget for den nye beslutningen i Kongen i statsråd fra 23. mai, ei heller om det finnes en underliggende analyse av forsyningssikkerheten. 

Torsdag 12. juni

På rettssakens tredje og siste dag var det tid for begge parters prosedyre. Miljøorganisasjonene som ankende part var først ut.  

Miljøorganisasjonens prosedyre

Advokat Amund Noss innledet med å presisere at miljøorganisasjonene fortsatt ikke er enige i at miljøkonsekvensene er riktig beskrevet i vedtakene. Han understreket at det har kommet ny informasjon siden 2016 i hensyn til dette, i motsetning av det staten sa dagen før – inkludert økt press fra oppdrettsnæringen, villaksen har kommet på rødlisten og global oppvarming påvirker gyteområder. Det ble også presisert, både i innledningen og senere i prosedyren, at statens nye anførsler etter EFTA-domstolen kom med sin tolkningsuttalelse i mars gjør at ankende part må bruke mye tid på argumentasjon som opprinnelig ikke var planlagt.  

Deretter argumenterte advokat Noss for at miljøorganisasjonene har rettslig interesse til å få prøvd saken etter tvistelovens krav til aktualitet. Uenigheten ligger i betydningen av beslutningen i Kongen i statsråd og regjeringsadvokatens prosesskriv fra 23. mai 2025, der staten mente ankesaken må heves dersom ankende part ikke godtar å trekke beslutningen inn i søksmålet. Ankende part godtar ikke det, og mener dette grepet av staten var et forsøk på å få endret tema for søksmålet. Advokat Noss brukte tid på å forklare at kjennelsen staten har vist til for å underbygge sine argumenter ikke er relevant for vår sak. Han trakk også frem miljøorganisasjonenes prinsipielle interesse og Århuskonvensjonen, samt pekte på at kravet til aktualitet ikke er like strengt når spørsmålet om rettslig interesse kommer opp i ankeinstansen. Han understreket også at beslutningen fra 23. mai kun gjelder utslippstillatelsen og ikke driftskonsesjonen. 

Advokat Noss gikk så kort gjennom punktene partene er enige om, før han brukte en del tid på å argumentere imot statens anførsel om at forvaltningen kunne operere med et mindre strengt unntak fra vannforskriften § 12 i en «mellomperiode» da utslippstillatelsen ble vedtatt fordi det ikke forelå en vannforvaltningsplan for Førdefjorden. Her trakk han blant annet frem læren om forvirkninger og at vannforskriften er strukturert på en annen måte enn direktivet og ikke knyttet til eksistens av vannforvaltningsplaner.  

Han argumenterte deretter for at EFTA-domstolens uttalelse skal legges til grunn for tolkningen av vanndirektivet artikkel 4 (7), før advokat Asle Bjelland tok over ordet på vegne av miljøorganisasjonene. 

Advokat Bjelland startet med å argumentere for at tillatelsene ikke kan begrunnes med de hensynene som er vektlagt i tillatelsene, nemlig inntekter, sysselsetting og lokal bosetning. Han viste til EFTA-domstolens tolkningsuttalelse og forklarte at i første omgang må de allmenne hensynene være tilstrekkelig tungtveiende til å kunne kvalifiseres som tvingende, og i andre omgang er det kun kvalifiserte (tvingende) allmenne hensyn som kan inngå i avveiningen mot skadevirkningene på vannforekomsten. Han avsluttet dette punktet med å vise til domstolens reparasjonsplikt og oppfordret retten til å konkludere med at vedtakene er ugyldige. 

Deretter brukte Bjelland en del tid på å argumentere for at tillatelsen ikke kan opprettholdes med statens nye begrunnelse om behovet for forsyningssikkerhet, og presenterte tre alternative måter retten kan konkludere med dette: 

1. Tillatelsene kan ikke opprettholdes med den nye begrunnelsen fordi det ikke dreier seg om strengt lovbundne vedtak med «resultatkontroll». 

2. Lagmannsretten har uansett ingen plikt til å ta stilling til den nye begrunnelsen. Her viste han blant annet til tidligere forberedende dommers beslutning om foreleggelse for EFTA-domstolen. 

3. Tillatelsene kan ikke opprettholdes med nye begrunnelser fordi det vil stride mot vannforskriften og EØS-retten. Her viste han blant annet til EFTA-domstolens tolkningsuttalelse og uttalelser fra ESA, samt veiledere fra Kommisjonen og Klima- og miljødepartementet, og pekte på at det må foreligge en detaljert og spesifikk analyse som redegjør kravet til tvingende allmenne hensyn, og begrunnelsen må fremgå av tillatelsen. 

Han pekte deretter på at staten har introdusert begrunnelsen om forsyningssikkerhet mange år etter vedtaket og i en rettstvist, og at det ikke foreligger tilstrekkelig faktagrunnlag for vurderingen, for eksempel mangler det en spesifikk analyse av hvilken rolle Engebøprosjektet kan spille for forsyningssikkerheten. 

Han snakket så om domstolens reparasjonsplikt ved EØS-strid, og pekte på at domstolen skal kontrollere, ikke reparere. Han oppfordret lagmannsretten til å kjenne vedtakene ugyldige, for så å la forvaltningen håndtere sakens videre forløp med nødvendige utredninger og involveringsprosesser for å avklare om det nye hensynet om forsyningssikkerhet er god nok grunn til å forringe fjorden.  

Videre argumenterte Bjelland imot statens anførsel om at eventuelle feil ved utslippstillatelsen fra 2016 må anses ratihabert (gjort gyldig med tilbakevirkende kraft) ved beslutningen fra kongen i statsråd 23. mai. Han pekte blant annet på at en ratihabisjon forutsetter at vedtaket er ugyldig, mens beslutningen fra 23. mai drøfter og konkluderer med at tillatelsen er gyldig. Forvaltningen burde ha lagt til grunn ugyldighet, vurdert omgjøring og foretatt ny saksbehandling og nytt begrunnet vedtak.  

Bjelland avsluttet sin bolk med å argumentere for at det uansett ikke er dokumentert at behovet for mineraler og forsyningssikkerhet oppfyller vilkåret i vannforskriften § 12. Han viste blant annet til EFTA-domstolens tolkningsuttalelse og EUs lister over kritiske råmaterialer og konkluderte med at EFTA-domstolens kriterier er klare og at det ikke er dokumentert at behovet for mineraler fra Engebø er et tvingende allment hensyn, verken i dag eller på vedtakstidspunktet i 2016.  

Advokat Noss tok så over ordet og avsluttet ankende parts prosedyre med å snakke om sakskostnader. Han tok for seg tre scenarier: 

1. Dersom ett eller flere vedtak kjennes ugyldige (medhold): Han argumenterte for at miljøorganisasjonene skal tilkjennes fulle sakskostnader for både tingretten og lagmannsretten, også pro bono-elementene. Han pekte blant annet på at advokatene har valgt å gi miljøorganisasjonene en pro bono-avtale fordi det er en viktig prinsipiell sak som fortjener en ordentlig prøving i domstolene uavhengig av klientenes økonomiske evne. 

2. Dersom staten frifinnes: Noss argumenterte for at miljøorganisasjonene må fritas fra erstatningsansvar for begge instanser, og forklarte hvorfor tingretten gjorde feil da den konkluderte med at miljøorganisasjonene måtte betale 1,4 millioner av statens sakskostnader. 

3. Dersom saken heves: Noss påpekte at beslutningen 23. mai kom helt uventet, etter at saksforberedelsene var avsluttet, og at EFTAs tolkningsuttalelse viser at miljøorganisasjonene ellers ville ha vunnet saken. Han oppfordret dermed retten til å konkludere med at miljøorganisasjonene tilkjennes sakskostnader dersom saken heves. 

Statens prosedyre

Advokat Karen Mellingen startet gjennomgangen av statens prosedyre. Hun innledet med å vise til hvordan Engebøprosjektet er viktig for mange involverte parter og at det må vurderes i et langsiktig perspektiv. Videre presenterte hun sakens hovedspørsmål: Er sjødeponiet i Førdefjorden forenelig med eller i strid med vannforskriften/vanndirektivet? 

Hun viste til Sørbys vitneforklaring om at dette er en av miljøsakene med størst kunnskapsgrunnlag. Hun fortalte at det har blitt utarbeidet flere titalls konsekvensutredninger for prosjektet og at på et tidspunkt må det settes en grense for hva som er «nok» utredninger.  

Deretter gikk hun over til å beskrive rettsregelen i vannforskriften § 12. Hun forklarte at staten mener at industriplasser kan være nok for at et industriprosjekt kan utgjøre «overriding public interest» på grunn av samfunnsbyggingsfunksjonen. Dette skal vurderes konkret, noe som hun mente ble gjort i forkant av utslippstillatelsesvedtaket i 2016, og som beslutningen i Kongen i statsråd 23. mai 2025 tilføyer.  

Videre viste hun til tolkningsuttalelsen fra EFTA-domstolen som sier at det ikke er krav om kvalifisert interesseovervekt. Fra tolkningsuttalelsen, trakk hun også frem at det er et krav om avveining i hver enkelt sak og at EØS-statene har en skjønnsmargin. 

Advokat Mellingen gikk så over til å argumentere for at selv om økonomiske interesser og ordinære sysselsettingsvirkninger ikke er tilstrekkelige i seg selv til å utgjøre «overriding public interest», må ulike offentlige interesser ses i sammenheng, og at flere ulike faktorer kan tas inn i interesseavveiningen. Hun forklarte videre at staten leser «betydelig fraflytting og sosial nød» som et eksempel, og ikke et krav som må være oppfylt for at sosiale og økonomiske interesser kan være «overriding public interest». På samme måte argumenterte hun for at kravet om at kritiske mineraler må bli brukt i EØS, kun er et eksempel og ikke et absolutt krav, og at det er nok at det er en link til noe som kan han betydning for forsyningssikkerheten i Europa.  

Deretter presenterte hun den konkrete vurderingen av Engebøprosjektet, sett i lys av vannforskriften § 12. Hun viste til tidligere dokumentasjon som sier at sjødeponiet vil føre til et begrenset tap av miljøkvalitet selv om formell tilstand endres, og at det er basert på et omfattende kunnskapsgrunnlag. Til slutt gjentok hun de viktigste nyttevirkningene fra prosjektet, inntekter fra virksomheten, effekten på sysselsetting og bosetting lokalt samt hensynet til mineraltilgang og forsyningssikkerhet, og viste til flere dokumenter som bygget opp under dette.  

Advokat Asgeir Nygård tok så over og fortsatte statens prosedyre. Han begynte med å kommentere miljøorganisasjonenes anførsel om at tillatelsene ikke kan opprettholdes med nye etterfølgende begrunnelser. Han stilte spørsmål ved hva det vil si at noe er «nytt», og fortalte at prosjektets rolle for å dekke deler av behovet for rutil/titan i Norge, Europa og verden har vært kjent og hensyntatt av myndighetene. Han forklarte at staten mener det er adgang til å supplere/ tydeliggjøre hensyn som et ledd i domstolsbehandlingen. 

Videre presenterte han statens syn på miljøorganisasjonenes rettslige interesse i saken. Han påsto at miljøorganisasjonene ei heller har rettslig interesse i driftskonsesjonsvedtaket, og at ettersom beslutningen fra Kongen i statsråd 23. mai ikke er trukket inn i saken, må ankesaken heves. Advokat Nygård mente at det er gjort en realitetsvurdering i denne beslutningen, og at det ikke er behov for å legge til grunn at vedtakene er ugyldige for å gjennomføre en tilstrekkelig realitetsbehandling.  

Han påsto at det er stor usikkerhet om en domstolsprøving av tidligere vedtak vil gi nevneverdig veiledning for den fornyede vurderingen forvaltningen må ta etter rettskraftig dom om ugyldighet, og at det var miljøorganisasjonene eget valg å ikke trekke inn den nye beslutningen i saken.  

Advokat Nygård avsluttet statens prosedyre med å redegjøre for sakskostnader, med påstand om at staten tilkjennes sakskostnadene. 

Replikk og duplikk

Deretter var det tid for replikk og duplikk. Advokat Noss startet ut og forklarte at forsyningsrisikoen av titan i EU gjelder titanmetall, og ikke titanråstoff (rutil). Dermed oppfyller ikke Engebøprosjektet kriteriet om å være et strategisk prosjekt, og ingen av prosjektene som nå er oppført på EUs liste over strategiske mineralprosjekter, omhandler titan. Advokat Bjelland kommenterte på statens bruk av kumulasjonsprinsippet og fortalte at selv om staten har prøvd å gå vekk fra en enkel kostnytte-vurdering, ender man da likevel opp med en kostnytte-vurdering. Til slutt hadde Advokat Nygård en duplikk og fortalte at når ett ledd er kritisk, må hele verdikjeden ansees som kritisk. Han gjentok også at Nordic Mining har en europeisk kunde, og at det japanske selskapet Iwatani selger titanmetall tilbake til Europa. 

Dagen ble avsluttet med at lagdommer Henrik W. Smiseth informerte om at innen en måned vil dommerne kunne avgi en dom eller komme med mer detaljer om når dommen kommer, og retten ble hevet.