Rettssaken i Høyesterett

Mandag 27. april

Over 50 personer møtte opp foran Høyesterett mandag morgen. Det ble holdt appeller av Naturvernforbundet og Natur og Ungdom, og deres partshjelpere Norske Lakseelver og Norges Jeger- og Fiskerforbund.

Kl. 9 åpnet høyesterettsdommer Bergljot Webster retten sammen med høyesterettsdommerne Eyvin Sivertsen, Knut Erik Sæther, Wenche Elizabeth Arntzen og Ingvald Falch, og gikk gjennom formalitetene.

Resten av dagen var satt av til første del av staten sitt hovedinnlegg.

Regjeringsadvokat Karen Mellingen startet med en overordnet innledning hvor hun påpekte at saken er svært grundig utredet i forvaltningen, at miljøkonsekvensene ikke må overdrives, og at prosjektets betydning for den strategiske titanmetallverdikjeden er det viktigste for staten nå. Hun påstod at miljøorganisasjonene har en prinsipiell motstand mot gruvedrift og naturinngrep, og at det er grunnen til at saken har kommet til Høyesterett.

Hun oppsummerte at sakens hovedspørsmål er om Engebø-prosjektet oppfyller vanndirektivets unntaksvilkår om at det må være begrunnet i en «overriding public interest», og om direktivet gjaldt da utslippstillatelsen ble gitt i 2015. Hun påpekte også at saken har en generell betydning for mineralnæring, oppdrett, energi og annen industri siden vanndirektivet er sektorovergripende.

Etter den generelle innledningen ga advokat Mellingen et oversiktsbilde over prosjektet og historikken siden forekomsten ble oppdaget på 1970-tallet og fram til i dag.

Etter en pause overtok regjeringsadvokat Omar Saleem Rathore, som argumenterte for at miljøorganisasjonene ikke har rettslig interesse og at Høyesterett dermed burde oppheve dommen fra Borgarting lagmannsrett og heve saken. Han viste i denne sammenhengen til den kongelige resolusjonen fra mai 2025, hvor regjeringen besluttet å ikke omgjøre vedtaket om utslippstillatelse fra 2015/2016 og kom med nye begrunnelser for vedtaket. Siden miljøorganisasjonene ikke har valgt å ta denne beslutningen inn i søksmålet som tvistegjenstand, mener staten at miljøorganisasjonene ikke har rett til å få søksmålet behandlet. Dette kan leses mer om her.

Etter lunsj fortsatte advokat Rathore med punkt 4 i disposisjonen om rammene for domstolskontrollen, der han gikk gjennom hvilke typer feil som kan føre til at et forvaltningsvedtak er ugyldig. Han viste til at domstolene kan prøve sakens rettslige sider, men ikke hvorvidt forvaltningen burdet truffet et vedtak. Selv om gyldighetsprøvingen skal knytte seg til faktum på vedtakstidspunktet, mener staten at domstolen ikke bare skal se på beskrivelser og begrunnelser gitt i vedtaket fra 2015/2016, men at det også er relevant å se på nye bevis som viser til dagens situasjon, og som belyser det aktuelle rettsspørsmålet.  Advokat Rathore avsluttet sitt innlegg med å legge frem argumentasjon for hvorfor EØS-retten ikke stiller andre krav enn vanlig prøving av lovens vilkår i denne saken.

Advokat Mellingen tok så over igjen, og startet med å gi en overordnet beskrivelse av innholdet i vanndirektivet og vannforskriften, inkludert forbudet mot å forringe en vannressurs og vilkårene for unntak fra denne bestemmelsen. Hun påpekte at det er enighet om forringelse av Førdefjorden forutsatt at forbudet gjaldt i 2015/2016, men påsto videre at forringelsesforbudet ikke gjaldt på dette tidspunktet fordi plikten i vanndirektivet til å forebygge forringelse ikke gjaldt før utløp av frist for å vedta vannforvaltningsplan. Vannforvaltingsplanen ble vedtatt i juli 2016 og fristen for å vedta planen utløp i i 2018.

Flere av dommerne har vært aktive den første dagen og stilt spørsmål underveis i statens innlegg.

Tirsdag 28. april

Advokat Mellingen fortsatte statens hovedinnlegg fra punkt 7, tirsdag 28. april.

Hun startet med å se nærmere på kravet «reasons […] of overriding public interest», og gikk gjennom deler av uttalelsen fra EFTA-domstolen. Hun trakk frem at EFTA-domstolen har sagt at en alminnelig interesseovervekt er nok, og at det ikke er mulig å angi en uttømmende liste for hva som kvalifiseres som «overriding public interest». Videre forklarte hun at selv om økonomiske interesser av ren privat art ikke kvalifiserer, er ikke økonomiske interesser en «ulovlig» begrunnelse, men det må tjene allmennhetens interesser og være tilstrekkelig viktig. Deretter gikk hun gjennom de fire tvistetemaene:

1. Innebærer ordlyden «overriding» at det gjelder en terskel for når interesser kan kvalifisere avveining? Staten mener at det ikke er noen slik terskel og at tiltakets reelle samfunnsfunksjon må klarlegges i hver situasjon.
2. Interesseavveining: Staten mener at man skal kunne ta hensyn til flere interesser og gjøre én samlet interesseavveining. Miljøorganisasjonene mener at ulike interesser ikke kan kumuleres til å samlet utgjøre et tvingende allment hensyn.
3. Lagmannsrettens forutsetning om «særlige krav» til «utredningsarbeid»: Staten mener det ikke er grunnlag for å innfortolke særskilte utredningskrav i «overriding public interst»-regelen, og at utredningene som er gjort mellom 2008-2015 uansett er tilstrekkelige. 
4. Særskilt begrunnelseskrav i «overriding public interst»-regelen: Staten mener at det ikke er noe holdepunkt for at vanndirektivet stiller andre begrunnelseskrav enn norsk forvaltningsrett.

Oppsummert er statens forståelse av «overriding public interest» at samfunnsnytten må være «større enn» miljøvirkningen, og at det ikke er grunnlag for å innfortolke «krav» som ikke følger naturlig av ordlyden.

Videre gikk advokat Mellingen over til snakke om Engebø-prosjektets allmenne funksjon og utviklingen av tiltak for mineralvirksomheten i Norge og Europa de siste årene. Igjen ble det trukket frem at den kongelige resolusjonen fra 2025 kan og bør prøves. Siste del av dagens fremlegging handlet om hvordan rutil som titanråstoff også kan ansees som strategisk etter EU-forordningen om kritiske råmaterialer (CRMA), ettersom stoffet er en del av titanmetallverdikjeden.

Flere av dommerne har fortsatt med å stille gode spørsmål underveis i statens innlegg.

Torsdag 30. april

Partsinnlegg fra Norsk industri

Dagen startet med innlegg fra statens partshjelp Norsk Industri, prosedert av advokat Thomas G. Naalsund. Han presenterte Norsk Industri som NHOs største landsforening med over 3300 medlemsbedrifter, med formål om å arbeide for rammebetingelser som styrker konkurranseevne, lønnsomhet, varig verdiskaping og gode og sikre arbeidsplasser.

Naalsund understreket den samfunnsmessige betydningen av verdiskaping og produktivitet, og påpekte at Engebø-prosjektet utgjør en del av en helhetlig og nødvendig strategi for regjeringen.

Han påpekte at Høyesteretts dom vil få betydning for både nye og eksisterende prosjekter, og oppfordret Høyesterett til å formulere sin avgjørelse på en måte som gir forutsigbarhet og mulighet til å satse på industri i Norge.

Naalsund gikk deretter over til å snakke om vanndirektivets vilkår om «overriding public interest». Norsk Industri støtter staten i at uttrykket ikke innebærer en terskel hvor man skal identifisere «tvingende allmenne hensyn», men at «overriding» viser til en avveining av to størrelser. Norsk Industri mener vilkåret innebærer to vurderinger som må holdes avskilt:

1. 1. Identifisere hvilke hensyn som er «public interest».
2. 2. Foreta en interesseavveining ved å vurdere om disse interessene er «overriding» de interessene som vanndirektivet beskytter.

Deretter gikk Naalsund nærmere inn på relevansvurderingen. Han mente at alle hensyn som ikke utgjør private interesser eller rene økonomiske interesser kan regnes som «public interest». Han understreket viktigheten av å sette en grense mellom rene økonomiske hensyn og økonomiske hensyn som fremmer en «public interest».

Han viste deretter til at Norge har en nasjonal målsetning om spredt bosetning, og mente at sysselsetting og bærekraftig økonomi i lokalsamfunn, som skapes av industri og hjørnesteinsbedrifter, er nødvendig for å kunne realisere dette målet.

Advokat Naalsund fokuserte så på interesseavveiningen. Norsk Industri mener at det ikke finnes noen generell vekt knyttet til vannressursforringelse, men at det er den konkrete miljøskaden i saken som skal være i den ene vektskålen. I den andre vektskålen skal den samlede vekten av hensyn som er av «public interest». Deretter skal disse veies mot hverandre for å avgjøre om de offentlige samfunnsinteressene er «overriding» (veier tyngre enn miljøulempene).

Naalsund avsluttet innlegget med å se på denne konkrete saken. Han konkluderte med at de offentlige interessene knyttet til ønsket om stabil bosetning i Sunnfjord kommune og bærekraftig lokaløkonomi veier tyngre enn ulempene ved forringelsen av vannressursen i Førdefjorden.

Miljøorganisasjonenes hovedinnlegg

Kl. 10 var det miljøorganisasjonenes tur til å ha sitt hovedinnlegg.

Advokat Amund Noss innledet med et sitat fra fortalen i EUs vanndirektiv:

Vann er ikke en alminnelig handelsvare, men et gode som må beskyttes, forsvares og behandles som sådan.

Han forklarte at denne saken handler om terskelen for å gjøre unntak fra det som er en av de mest sentrale bestemmelsene i EUs miljørett, nemlig forbudet mot å forringe en vannressurs.

Videre understreket han at saken kan gi prinsipielle avklaringer for terskelen for å forringe en vannressurs, hvilke hensyn som kan rettferdiggjøre en forringelse, om hensynene skal angis før tillatelse gis og hvordan domstolskontrollen skal innrettes.

Advokat Noss forklarte kort at en feil i vannforskriften har forplantet seg til vedtakene og ført til at tillatelsene er ugyldige.

Deretter introduserte han partene Naturvernforbundet og Natur og Ungdom, og viste at ingen av disse er prinsipielt imot gruvedrift slik staten har hevdet, ved å vise til deres styringsdokumenter. Han introduserte deretter partshjelperne Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norske Lakseelver, som støtter miljøorganisasjonenes påstander i sin helhet. Han understreket at Norske Lakseelver representerer 10 000 næringsdrivende som er avhengig av god forvaltning av vannressurser.

Han forklarte så hvilke vedtak som er tvistegjenstand (utslippstillatelse fra 2016, justeringer av denne i 2021 og 2023, samt driftskonsesjon fra 2022). Deretter forklarte han forløpet i forføyningssaken og understreket at både Sogn og Fjordane tingrett og Gulating lagmannsrett har gitt miljøorganisasjonene medhold i spørsmålet som Høyesterett nå skal behandle.

Han forklarte at Førdefjorden er en av Vestlandets aller rikeste fjorder, og lite påvirket av industri sammenlignet med andre fjorder. Han gikk så kort inn på Engebø-prosjektet og påpekte at mindre enn 10 prosent av produsert rutil fra prosjektet er forventet å komme tilbake til EØS-området som titanmetall, og at prosjektet opplever betydelige tekniske og finansielle utfordringer.

Advokat Noss avsluttet innledningen med å gi en oversikt over miljøspørsmålene i saken. Han understreket at det er enighet mellom partene om at sjødeponiet vil føre til at vannforekomsten blir forringet, men at det er uenighet om hvor alvorlig forringelsen er, og sterk uenighet om risiko for partikkelspredning og nedslamming utenfor deponiområdet.

Noss fortsatte med å gå gjennom de rettslige utgangspunktene i saken. Han forklarte hvordan forurensning er forbudt etter forurensningsloven og at man må ha tillatelse hvis man likevel skal kunne ha utslipp som forurenser naturen. Ifølge forurensningsloven skal man da gjøre en kost-nytte-vurdering, hvor ulempene som forurensningen skaper, veies opp mot fordelene og ulempene som tiltaket vil medføre. Den samme typen kost-nytte-vurderinger skal gjøres når det gis driftskonsesjon etter mineralloven.

Med EUs vanndirektiv ble det imidlertid innført nye prinsipper. Direktivet ble vedtatt i EU i 2000 og lagt inn i vannforskriften i 2007. I 2009 ble direktivet ratifisert i Norge, da Stortinget innlemmet det i EØS-avtalen. Det betyr at vanndirektivet fullt ut gjelder i Norge.

Ifølge vanndirektivet er det forbudt å forurense vannressurser som elver, innsjøer og fjorder. For å få tillatelse til utslipp som forringer miljøet, må man ha en tungtveiende grunn.

Noss påpekte at den norske oversettelsen i vannforskriften ikke sammenfaller med det som står i vanndirektivet. Ifølge vannforskriften holder det med en ordinær kost-nytte-vurdering, slik det står i forurensningsloven, mens det ifølge vanndirektivet ikke kan gis tillatelse med mindre det foreligger en «overriding public interest».

Noss poengterte at dette begrepet ikke var riktig oversatt i vannforskriften, og at dette har blitt påpekt av Eftas overvåkningsorgan ESA. Efta-domstolen bruker oversettelsen «tvingende allmenne hensyn» og miljøorganisasjonene mener at dette må endres i vannforskriften.

Etter en gjennomgang av hvordan Nordic Minings søknad har blitt behandlet i forvaltningen, gikk advokat Noss over til å snakke om selve utslippstillatelsen.

Nordic Mining sendte søknad om utslippstillatelse i 2008, og i 2015 ga Miljødepartementet tillatelse til deponering av opptil 250 millioner tonn med gruveavfall i Førdefjorden. Vedtaket ble påklaget av Naturvernforbundet og Natur og Ungdom, men klagen førte ikke fram. I 2016 kom klagevedtaket som stadfestet utslippstillatelsen. I 2023 ble tillatelsen justert og avfallsmengden redusert til 170 millioner tonn. I en kongelig resolusjon i mai 2025 forsøkte regjeringen seg dessuten på å gi en ny begrunnelse for utslippstillatelsen. Staten mener at de siste vedtakene også må tas med når Høyesterett skal vurdere om tillatelsen er gyldig.

Advokat Noss understreket imidlertid at det er det opprinnelige vedtaket, utslippstillatelsen fra 2016, som Høyesterett skal vurdere, og sa at Borgarting lagmannsrett er enig med miljøorganisasjonene i dette.

Høyesterett skal også ta stilling til om driftskonsesjonen er gyldig. Mineraldirektoratet ga Nordic Mining driftskonsesjon i 2020. Også den ble påklaget av miljøorganisasjonene, og klagene ble avvist i 2022.

Advokat Noss brukte mye tid på å snakke om hvordan staten har forsøkt å snike inn en annen begrunnelse for utslippstillatelsen enn den som opprinnelig ble gitt i 2016. Der er hensynet til inntekter til eiere, ansatte og det offentlige oppgitt som hovedgrunn. Det er også henvist til etterspørsel etter rutil og arbeidsplasser.

Staten på sin side hevder at hensynet til forsyningssikkerhet var med i begrunnelsen allerede da. Noss avviste dette og påpekte at det var først i forbindelse med behandlingen av saken i Efta-domstolen i 2024 at staten begynte å snakke om temaet. Da Efta-domstolen kom med sin rådgivende uttalelse i mars 2025, slo den fast at hensyn til inntekter ikke er et tvingende allment hensyn. Det står også i uttalelsen at forsyning av mineraler som er kritiske for EU og sysselsetting i områder med sosial nød i noen tilfeller kan ansees som tvingende allment hensyn. Etter det har staten forsøkt å bruke begge disse punktene som begrunnelse.

– Staten forsøker å snike forsyningshensynet inn i disse tillatelsene. Men det står ikke der, konstaterte Noss i Høyesterett.

– Staten har også forsøkt å hevde at selv om man ikke sa noe om forsyningssikkerhet i utslippstillatelsen fra 2016, så lå dette likevel til grunn. Det var bare det at man ikke kunne si noe om det. Vi mener at Høyesterett må forkaste dette, sa Noss.

Han leste fra utslippstillatelsen og dokumenterte at det ikke står noe om at rutil fra Engebø har strategisk betydning for Europa. Det står at mineralene skal brukes til pigmentproduksjon. Slik sett er det datidens markedssituasjon som beskrives i tillatelsen.

«De fremtidige inntektene er den dominerende nytteeffekten (…)», står det i tillatelsen.

Noss poengterte også at det står rett ut i vedtaket om utslippstillatelsen at krav om at samfunnsnytten skal være større enn miljøkonsekvensene.

– Jeg ber retten sette en ring rundt dette. Denne setningen viser at rettsanvendelsen er feil. Det er en ordinær kost-nytte-vurdering som er gjort, akkurat som i forurensningsloven, sa Noss.

Han leste flere utdrag fra utslippstillatelsen fra 2016 og konstaterte at det tydelig fremgår at det er inntektene som anses å være den dominerende nytteffekten. I tillegg er sysselsetting og lokal bosetting nevnt.

– Hensynet til forsyningssikkerhet er ikke tillagt vekt i noen av vedtakene. Den forventede globale etterspørselen inngår bare i et resonnement for hvorfor anlegget vil kunne drive i lang tid, sa Noss.

Noss fortsatte med henvise til uttalelser fra Havforskningsinstituttet, Norske Lakseelver og miljøorganisasjonene, som alle advarte om miljøkonsekvensene av sjødeponiet. Han trakk også fram Gulatings lagmannsretts kjennelse av 15. april 2026 i saken der miljøorganisasjonene har krevd midlertidig forføyning. Også Gulating lagmannsrett slo fast at tillatelsen er ugyldig. Han påpekte videre at ESA nylig har kommet til samme konklusjon. Det skjedde i brevet til Klima- og miljødepartementet 23. april i år, der ESA åpnet søksmål om traktatsbrudd mot Norge på grunn av tillatelsene til gruvedumping i Førdefjorden og Repparfjorden.

Staten har også hevdet at miljøorganisasjonene ikke lenger har rettslig interesse i saken. Det henger sammen med den kongelige resolusjonen fra 23. mai 2025, der regjeringen vedtok en ny begrunnelse for utslippstillatelsen. Noss kunne fortelle Høyesterett at regjeringsadvokaten hadde sendt et prosesskriv to uker før saken skulle behandles i Borgarting lagmannsrett med påstand om at organisasjonene ikke lenger kunne føre saken, siden begrunnelsen var endret. Staten mente at organisasjonene kun hadde to valg. Enten måtte de trekke saken, eller godta at det var den nye begrunnelsen som skulle prøves i retten, i stedet for det opprinnelige vedtaket fra 2016. Staten hevdet også at beslutningen reparerer (ratihaberer) den opprinnelige utslippstillatelsen.

En tydelig indignert Noss kunne fortelle Høyesterett hvordan statens finte opplevdes.

– En halv time etter den kongelige resolusjonen kom beskjeden om at vi ikke hadde rettslig interesse. Det satte oss under et veldig press. Dette er en helt uakseptabel prosessuell framferd. Hvis staten kan opptre på denne måten, blir det helt umulig for miljøorganisasjonene å utføre sitt samfunnsoppdrag. Satt på spissen, kan forvaltningen unnlate å begrunne sine vedtak, og så kan de komme med begrunnelsen etter hvert når de ser hva som kommer av innspill og reaksjoner. Det er helt uakseptabelt, sa Noss.

Noss kom deretter inn på hva som vil skje hvis Høyesterett dømmer utslippstillatelsen ugyldig. Da vil forvaltningen ha en plikt til å gjøre en omgjøringsvurdering. Siden dette er et brudd på EUs vanndirektiv, har staten også en EØS-rettslig reparasjonsplikt. En dom for ugyldighet vil derfor fremtvinge en ny vurdering av om det skal gis tillatelse til å deponere gruveavfall i Førdefjorden, basert på et riktig rettslig vurderingstema

Hvis tillatelsene kjennes ugyldige, blir det også nødvendig å gjøre endringer i vannforskriften og departementets veileder.  En dom vil derfor kunne få stor betydning for fremtidig forvaltningspraksis, mente Noss.

Til slutt gikk Noss gjennom den kongelige resolusjonen fra 23. mai 2025 og forklarte hvorfor den ikke erstatter den opprinnelige utslippstillatelsen. Det handler kort fortalt om at det bryter med gjeldende forvaltningspraksis. Han påpekte at det ikke var gjort noen realitetsvurdering eller utredninger i forkant av vedtaket, noe som kreves.

– Vi leser den kongelige resolusjonen kun som en argumentasjon for at utslippstillatelsen er gyldig, ikke noe annet, sa Noss.

Mandag 4. mai

Hele dagen var satt av til fortsettelse av miljøorganisasjonene med partshjelperes hovedinnlegg.

Advokat Amund Noss fortsatte fra punkt 6 i disposisjonen, hvor han argumenterte for at vilkåret i vannforskriftens § 12 skal tolkes i samsvar med vanndirektivets artikkel 4 nr. 7. Han påpekte at partene var enige om dette i tingretten, men at staten introduserte en ny anførsel etter EFTA-domstolens tolkningsuttalelse. Staten mener nå at de på vedtakstidspunktet for utslippstillatelsen (februar 2016) hadde «et noe større handlingsrom etter EØS-retten» fordi det ennå ikke forelå en endelig godkjent vannforvaltningsplan for området (denne ble godkjent juli 2016). Samtidig, påpekte Noss, har staten til EFTAs overvåkningsorgan ESA forsikret at de strenge reglene har blitt fulgt, uten å vise til noe større handlingsrom.

Deretter understreket Noss at dersom Høyesterett likevel skulle komme til at staten hadde et noe større handlingsrom da utslippstillatelsen ble gitt, så er ikke det tilfellet for driftskonsesjonen, siden denne ble endelig godkjent i 2022, mange år etter vannforvaltningsplanen.

Så tok advokat Asle Bjelland over fra punkt 7 i disposisjonen. Han startet med en oppsummering av hvordan staten hadde argumentert i sitt hovedinnlegg, og la frem hvordan den samlede effekten av dette blir:

1. 1. Staten frigjør seg fra grunnen til at tillatelsene ble gitt, nemlig inntekter til det private og det offentlige.
2. 2. Staten introduserer i stedet noen helt andre grunner. I vår sak handler det først og fremst om forsyningshensynet.
3. 3. Staten mener Høyesterett skal ta stilling til en hvilken som helst grunn, eller påstått tvingende allmenne hensyn som staten måtte anføre i en rettsprosess.
4. 4. Det faktiske grunnlaget som Høyesteretts vurderinger baserer seg på er fri bevisførsel, hvor staten har lagt vekt på bevis som er helt uavhengig av forvaltningssaken, for eksempel regjeringens mineralstrategi og nyere artikler fra lokalavisen Firda.

Resten av referatet fra før lunsj kommer etter hvert.

Etter lunsj gikk advokat Bjelland over til å forklare hvorfor forventede inntekter ikke er et tvingende allment hensyn. Først leste han opp det som står i klagevedtaket fattet av Kongen i statsråd i 2016, om at «de framtidige inntektene fra gruvevirksomheten er den dominerende nytteeffekten». Han påpekte også at det er så og si ingen ulikheter i ordlyden mellom førsteinstansvedtaket og klagevedtaket, og at omtalen av inntekter som den «dominerende nytteeffekten» er helt konsistent fra Miljødirektoratets anbefaling i februar 2015 og til den Kongelige resolusjonen i juni 2016. 

Advokat Bjelland viste så til det som står skrevet i EFTA-domstolens tolkningsuttalelse, Borgarting lagmannsretts dom og Gulating lagmannsretts dom om hvorvidt økonomiske interesser kan utgjøre et tvingende allment hensyn. I alle dommene konkluderes det med at de økonomiske interessene som er vektlagt i utslippstillatelsen, ikke kan regnes som tvingende allmenne hensyn.  

Deretter gikk han over til å snakke om utviklingen i statens argumentasjon rundt inntektshensynet. I et prosesskriv til Borgarting lagmannsrett, datert 8. mars 2024, skrev staten at inntektssiden fra prosjektet kan utgjøre en «overriding public interest». Etter EFTA-domstolens tolkningsuttalelse, skriver staten i et nytt prosesskriv at selv om økonomiske interesser ikke er tilstrekkelig i seg selv til å utgjøre et tvingende allment hensyn, er ikke dette ulovlige begrunnelser. Under behandlingen i Borgarting lagmannsrett, trakk staten frem forsyningssikkerhet som et nytt hensyn, med påstand om at dette nye hensynet gjør at «overriding public interest» er oppnådd og at utslippstillatelsen derfor er gyldig.  

Videre påpekte Bjelland at staten har trukket frem tre nye synspunkter under innlegget sitt i Høyesterett: 

1. Utsagn fra staten om at rene private interesser ikke er vektlagt i vedtaket.  
   Bjelland kommenterte at dette er stikk i strid med det som står i vedtaket, og med hva staten selv har lagt til grunn i saken.  

2. Utsagn fra staten om at det er forskjell på statlige og kommunale skatteinntekter. 
   Bjelland viste til at EFTA-domstolen ikke skiller mellom statlige og kommunale skatteinntekter. 

3. Utsagn fra staten om at vedtaket ikke bygger på noen netto nåverdi-betraktninger. 
   Bjelland forklarte at dette er feil – netto nåverdi blir nevnt både i Miljødirektoratets anbefaling og i førsteinstansvedtaket. 

Advokat Bjelland avsluttet denne delen av innlegget med konklusjon om at innteksthensynet som legges til grunn i vedtakene, ikke er et tvingende allment hensyn, og oppfyller ikke kravet i vannforskriften § 12. 

Videre gikk han over til å redegjøre for hvorfor sysselsettingsvirkningene av prosjektet ikke utgjør tvingende allmenne hensyn. Han startet med å lese opp det som står i utslippstillatelsen om sysselsetting og lokal bosetting, for så å vise til formuleringen «betydelig fraflytting og sosial nød» i EFTA-domstolens tolkningsuttalelse, som setter terskelen for hva som skal til for at hensynet skal kunne kvalifisere som et tvingende allment hensyn. Han gikk så gjennom Borgarting lagmannsretts dom, som sier blant annet at «[n]år situasjonen i Engebøfjellregionen og de forventede positive virkningene av tiltaket vurderes samlet, opp mot terskelen for «overriding public interest» etter vanndirektivet artikkel 4 nr. 7, finner imidlertid lagmannsretten det klart at denne terskelen ikke er nådd.» Gulating lagmannsrett kom frem til samme konklusjon.  

Advokat Noss tok så over for å gå gjennom de ulike sysselsettingsvirkningene i regionen: 

• Arbeidsledigheten har ligget lavere i Sogn og Fjordane enn andre steder i landet.  

• Folketallet økte fra 2008 og frem til 2016 i Naustdal kommune, og befolkningsveksten har hatt en positiv utvikling i Sunnfjord kommune etter kommunesammenslåingen.  

• Inntektsnivået er vesentlig høyere i området enn gjennomsnittet i Sogn og Fjordane og i Norge. 

Advokat Bjelland fortsatte innlegget og oppsummerte med at det er ingen holdepunkter for at det er «betydelig fraflytting og sosial nød» i området, og at hensynet i tillatelsen dermed ikke er et tvingende allment hensyn. Han kommenterte på statens fokus på at befolkningen blir eldre, og fastslo at dette er en generell utfordring for hele landet og ikke i nærheten av å kunne utfordre terskelen som «overriding». 

Deretter gikk Bjelland over til å forklare at miljøorganisasjonenes syn er at vanndirektivet ikke åpner for å kumulere flere hensyn som hver for seg ikke kvalifiserer som «overriding». Hensynet til inntekter kan uansett ikke tillegges vekt, og sysselsettingsvirkningene beskrevet i vedtaket når uansett ikke opp til terskelen.  Statens «kumulasjonssynspunkt» er dermed ikke holdbart.  

Bjelland avsluttet dagens innlegg med å begynne å gå gjennom hvorfor tillatelsene ikke kan opprettholdes med nye begrunnelser. Den nye begrunnelsen er i hovedsak «behovet for forsyningssikkerhet», som for første gang er nevnt i statens tilsvar til tingretten januar 2023. Dette fremstår nå som den nye bærebjelken i argumentasjonen for å opprettholde tillatelsene, selv om det ikke er grunnlag for å lese noen slik begrunnelse inn i vedtakene eller saksdokumentene i vedtakssaken. 

Tirsdag 5. mai

Frem til kl. 1330 var dagen satt av til fortsettelse og avslutning av miljøorganisasjonene med partshjelperes hovedinnlegg.

Advokat Bjelland startet med å oppsummere gårsdagens punkter. Deretter gikk han over til å vise til ulike juridiske utdrag for å bevise hvorfor tillatelsene ikke kan opprettholdes med nye begrunnelser verken etter «tradisjonell» norsk forvaltningsrett eller etter EØS-retten. Domstolen skal forholde seg til begrunnelsen i vedtaket og kan ikke opprettholde vedtaket med nye etterfølgende begrunnelser. 

I EFTA-domstolens tolkningsuttalelse står det at man ikke bare kan vise til «et teoretisk tvingende allment hensyn», men at man må ha «basert seg på en detaljert, konkret analyse av prosjektet før [man konkluderer] med at vilkårene for unntak fra forringelsesforbudet [er] oppfylt».

Videre fortalte Bjelland at det fremdeles ikke er fremlagt noen detaljert konkret analyse om «forsyningshensynet». Han trakk frem at Borgarting lagmannsrett i sin dom påpeker at det har blitt gjort omfattende utredninger knyttet til miljøkonsekvenser, men at lagmannsretten bemerker at lignende utredninger ikke er gjort vedrørende forsyningssikkerhet, og at det faktiske kunnskapsgrunnlaget ikke er tilstrekkelig. Lagmannsretten mener dermed at staten ikke har oppfylt sin plikt om å begrunne unntaket fra vannforskriften.

Bjelland påpekte at staten i forkant av og under forhandlingen i Høyesterett har vist til diverse dokumenter som artikler fra media, pressemeldinger, faktaark og generell informasjon om EU-forordningen om kritiske råmaterialer og titan, men mangler fortsatt å vise til en spesifikk redegjørelse for hvilken rolle rutil fra Engebø kan spille for forsyningssikkerheten i Norge/EØS.

Han viste så til en epost-korrespondanse mellom Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) og Norges geologiske undersøkelse (NGU) som fant sted like etter tolkningsuttalelsen fra EFTA-domstolen forelå, der NFD ber om overordna informasjon om titan og forsyningsgraden i Europa og globalt, samt konkret informasjon om Engebøforekomsten. Denne forespørselen kommer da tre år etter at staten ga gruveselskapet driftskonsesjon, og nesten ti år etter at de ga dem utslippstillatelsen. Konklusjonen er at statens etterfølgende begrunnelser heller ikke i dag oppfyller kravene i vannforskriften § 12 jf. vanndirektivet artikkel 4. 

Advokat Bjelland avsluttet sin del av innlegget med å understreke at Høyesterett ikke har en plikt til å ta stilling til den nye begrunnelsen, og bør uansett ikke gjør dette. Spørsmålet om Engebøprosjektets betydning for forsyningssikkerheten bør ikke behandles i domstolen uten en forutgående utredning og behandling i forvaltningen. De nasjonale domstolenes oppgave er å kontrollere vedtakene, ikke å reparere dem. 

Advokat Noss tok så over ordet. Han innledet neste del av innlegget med å si at en forutsetning under dette punktet (punkt 13 i disposisjonen) er at Høyesterett skal vurdere om denne nye begrunnelsen utgjør et tvingende allment hensyn (selv om miljøorganisasjonene er uenige i dette premisset).

Han viste til EFTA-domstolens uttalelse som sier at forsyningssikkerhet kan være et tvingene allment hensyn, men at det må vurderes konkret ved hvert tilfelle.  Videre pekte han på to vilkår for at «såkalte kritiske mineraler kan utgjøre et tvingende allment hensyn»: 

•  «det aktuelle mineralet er av en slik art at det rettferdiggjør særlige tiltak», og
• «at mineralet faktisk vil bli brukt til slike formål i den aktuelle EØS-staten eller i EØS mer generelt» 

Videre viste advokat Noss til relevansen av EU-forordningen for kritiske råmaterialer, og redegjorde for titan som råstoff og metall, samt bruken av dette.  Han gikk gjennom EU-kommisjonens analyse av forsyningsrisiko og lister over kritiske råmaterialer fra 2011, 2014, 2017, 2021 og 2023. Titanmetall er først oppført på listen fra 2020, og i 2023 er titanråstoff fortsatt ikke oppført på listen, i tillegg til at forsyningsrisikoen vurderes som lav. 

Etter lunsj understreket advokat Noss at gruveselskapet ikke har gjort noen detaljerte analyser, men anslår at mindre enn 10 prosent av rutilen som blir produsert gjennom prosjektet er forventet å komme tilbake til EØS-området som titanmetall, og staten har ikke bedt om noen garantier eller stilt noen krav knyttet til dette. Han påpekte at det er forvaltningen, og ikke domstolene, som må stille vilkår som kan sikre forsyningshensyn.

Noss forklarte deretter at det ikke er rart at det ikke ble stilt slike vilkår på vedtakstidspunktet (2016), fordi EU-kommisjonens analyser viser at forsyningsriskoen for titanmineraler ble vurdert som lav, og påpekte at dette også forklarer hvorfor hensynet til forsyningssikkerhet heller ikke var en del av begrunnelsen for å gi tillatelsen.

Han understreket så at titanmineraler fortsatt ikke er en kritisk råvare, og kritiserte at staten i den kongelige resolusjonen fra 2025 ikke har vurdert utviklingen av miljøtilstanden de siste ti årene. Han viste blant annet til at fiskeriressursene er halvert siden 2013, at fjorder har blitt betydelig varmere, at tilstanden i hav- og kystområder er generelt forverret, og at rødlistearter som finnes i Førdefjorden har fått en mer alvorlig status.

 Referat fra etter lunsj kommer etter hvert.