Når Naturvernforbundet og Natur og Ungdom tar staten inn for retten 18. september, løper miljøorganisasjonene en svært stor økonomisk risiko. «Fjordsøksmålet» er samtidig den første saken hvor vi virkelig kan få prøvd myndighetenes praksis med å tillate omfattende og alvorlig forurensning av naturen. 170 millioner tonn finmalte gruvemasser kan bli dumpet i den friske og artsrike Førdefjorden. Norge er ett av to land i verden som tillater slik dumping.

Miljøets NAV-sak

Det burde være unødvendig å utkjempe slike saker i domstolen, men etter 12 (!) års politisk og faglig kamp, er rettssalen eneste mulighet for å redde denne og trolig flere andre fjorder. Om dumpetillatelsen blir kjent ugyldig, vil det vært en enorm seier for miljøet. Det vil også avklare om norsk forvaltning følger EU-regelverket de har sluttet seg til. Vi mener svaret er nei.

Fjordsøksmålet er langt på vei en miljøets NAV-sak. Der ble en langvarig norsk feiltolkning av EU-rettigheter til slutt korrigert.

Koster millioner

Tross betydningen er det å ta Fjordsøksmålet for retten langt fra selvsagt. Rettssalene er nokså ukjent terreng, saken krever betydelige forberedelser og: Det er svært dyrt. Med sakens omfang og kompleksitet vil bare advokat- og sakkyndig bistand koste oss om lag tre millioner kroner. Hittil er en tredel samlet inn gjennom gaver, men uten et mirakuløst oppsving i givergleden, vil saken tære betydelig på midler vi burde brukt på andre viktige miljøkamper.

Likevel gjør vi dette. Helt siden Altasaken i 1980 har vi hatt en «rettslig klageinteresse» på vegne av fellesskapet. Vi må bare ha råd til det.

Bryter Århuskonvensjonen

Den internasjonale Århuskonvensjonen, som Norge er bundet av, slår fast at befolkningen har «rett til å få prøvd beslutninger som har virkning for miljøet av et kompetent overprøvingsorgan uten at dette er uoverkommelig dyrt». I Norge oppfyller bare domstolene kravene til et slikt prøvingsorgan, men det koster.

Våre naboland har løst dette annerledes. Sverige har egne miljødomstoler, Danmark har miljønemnder. Andre land har egne fond, støtteordninger eller makspriser for miljøsaker. 

Norske myndigheter tilpasser seg Århuskonvensjonen ved å fuske med tall. Ifølge regjeringens rapport om konvensjonen [lenke?] koster det 5 000 kroner å prøve en miljøsak for domstolene. Hadde det vært så vel!

Økonomisk risiko

Ifølge konvensjonens eget overvåkningsorgan er prisen «uoverkommelig dyr» hvis den holder saker utenfor rettssalene. Prisen må inkludere alt, men Norge ser bort fra at du trenger advokat, må forberede saken, at den kan vare mer enn én dag og at du kanskje må betale motpartens saksomkostninger. 

Domstolsadministrasjonen anbefaler å ha 600 000 kroner for å ta en sak én dag for retten. Fosensaken, Øyfjellsaken, bjørnesaken i sommer, skogsbilveisaken i vinter og ulike ulvesaker har alle kostet fra flere hundre tusen eller mer. I mange saker har miljøorganisasjonene også blitt idømt Statens saksomkostninger – slik Regjeringsadvokaten også har nedlagt påstand om foran Fjordsøksmålet.

Praksisen innebærer en betydelig økonomisk risiko og har en svært nedkjølende effekt.

Må bli lettere

For oss betyr dette at vi må avvise mange viktige saker som burde vært prøvet. Noen ganger må vi likevel. Gode givere stiller opp, det bør også det offisielle Norge. Ikke bare for å oppfylle avtaler og konvensjoner, myndighetene er jo også etablert nettopp for å ta vare på fellesskapet og fellesskapets verdier. Naturen er utvilsomt en slik viktig verdi.

Land som Bolivia, Ecuador, New Zealand og USA har gitt naturen sin egen juridiske status. Der kan naturen ha egne advokater som representerer den.

Det hjemme bør det i det minste etableres ordninger som gjør det overkommelig å bruke rettssalene til viktige miljøspørsmål – gjerne etter mønster fra våre naboland. I dag er alle andre alternativer billigere. Slik bør det ikke være.

Av

• Truls Gulowsen, leder i Naturvernforbundet
• Gina Gylver, leder i natur og Ungdom
• Marius R. Gulbranson, jurist

• Kronikken er også publisert i Aftenposter 20. september 2023